Julehelg

- Det er jo ikke helg?!


Visst er det helg. Og jo, det er julehelg.

Julen ble ringt inn kl. 17:00 den 24. desember. Da startet julen. På en tirsdag.

I går var det 1. juledag, og en rød dag på kalenderen: Helg.

I dag er det 2. juledag, og enda en rød dag på kalenderen. Helg. Og torsdag.


Vidunderlig julehelg!

I morgen er det hverdag igjen.

Fram til søndag... og onsdag og torsdag.

Alt til sin tid. Kos deg optimalt!

Hvem pokker føkker nettet?

- Hvilket nett?

Uskyldige øyne.


Ha en rakker'n så fin og fredelig julehelg; med eller uten nett!

Når nissene inntar badet, da

(1) - ikke 'bare' FØLER man seg beglodd; men ER det. Virkelig.

(2) - ... har jula inntatt heimen.


Inntil videre har jeg ikke de rødkleddes øyne vendt mot meg.

For tradisjonen tro, så starter jeg ikke å pynte før det begynner å skumre på bitte lille julaften.

Treet, det pyntes og tennes lille julaften, må vite.

Før gjorde jeg ALT kvelden før selveste kvelden. Men det ble stress og mas og kav og jag av det.
Og sånt orker jeg ikke. Unngår det som best jeg kan.

Så jeg har tilpasset meg til situasjonen - og tilpasset tradisjonene etter meg. Og oss.

Så langt er bare adventsnissen vår og adventsstaken på plass. Så lenge det varer. To dager til. Sådetså.

Adventsstjerna glimrer. Med sitt fravær.


Og jeg gleder meg til jul (:

Det vrikelige livet

Vrikkelig?

Rikelig?

Likelig?

Livet ER,
virkelig

virkelig
nok




(4668)

Tenker koffert

gjør jeg ikke lenger. For i går fikk jeg endelig kjøpt meg en. Koffert. Som planlagt.

For som det meste annet, så er også kofferter mye rimeligere her enn hjemme.


= ^x^ =


På mandag? Pico Aereiro. For tredje gang. Helt herlig. Og mer grøt og tåke enn før.

Hva jeg fant i souvenir-sjappa? I may tell you... later (;


~ * ~ * ~


I dag ble det først hårklipp. Så en tur omkring i byen. Kom blant annet over den interiør-sjappa.

Senere: Pargo-fisk. Slett ikke det beste jeg har smakt, men... spennende, ja. Absolutt.
Ovnsbakt.

Min kjære valgte også ovnsbakt. Blekksprut. Tam og kjedelig på smak.

Åkkesom, "Marè Alta" i Machico er en god fiskerestaurant (:



Og i kveld fant både nabojenta og jeg en ny venn - hverandre.

Pepinela - novo favorito

Vi har virkelig fått smaken - og sansen - for dette nye bekjentskapet.

Herlig tilbehør, variert tilberedt, til ulike retter. Yam!

NYDELIG duft (hilsen fra Madeira)

-som "kler meg" helt ypperlig... i følge min kjære (som bør vite det best

- og det er jo også han som kommer til "å snuse den mest")

 

og som valgte ut denne, i samråd med meg (:

  

Denne parfymen er flunkende ny på markedet.

 

 

 

Husk; oppbevar alltid parfyme mørkt og kaldt.

 

Kjøleskapet er stedet.

 

 

 

Det er mange år siden sist jeg hadde en parfyme.

 

Madeira er stedet!

 

 

Menn som ikke kjenner seg selv

En mann jeg ikke kjenner


roper mot meg.


Avbryter, straks munnen min måtte bevege seg, selv
i en slags grimase.




En mann jeg ikke kjenner,

er døv.




Kjenner ikke andres smerte

Enn sin egen?




En mann jeg ikke kjenner;
jeg er
så Ann-Mari

lei





Men... fremmed - jeg?
No fackin' way!




 © Torunn Tangen

22 grader i Funchal i kveld

Vi gikk tur i hovedgatene, etter legetime og henting av resept.

En lengre promenade - med alle sanser åpne.



Klinekåte kjærestepar i alle aldre.



Ekstra smakfull kaffe et sted.

Fremdeles mett etter påspandert middag av Idalina.



Gode menneskene.

Kriminalitet ca. lik null.

Det er slett ikke noe rart:

Gode menneskene.



Dog er det enkelte områder av Funchal som man holder seg langt unna, på kvelds- 
og nattestid.

Og noen timeshare-selgere er eglete og dessuten mest ute etter å sloss, fikk vi vite.

Takk, men vi er ikke interessert.

Og parkerte utenfor PSP (hoved-politistasjonen).

Og tok taxi til legekontoret.

Trygt.

Godt.

Veldig godt.



De holder fortsatt på, nede på stranda her.

Med høyttaler og 'gode' greier. Høye skrik.

Klokka viser nå 01:02, lokal tid.

Skjer det samme i morgen, så tar vi nok turen ned.



Det blir spennende å se hva som hender.



Eventyret er et faktum.

Virkelig!

Det er jammen ikke til å tro...

Motorsaga og kirken

Det er det styret her nede, utenfor landsbyens lille, ærverdige, gamle kirke: Trær barkes av, det graves, snekres og styres. Flere karer holder på i ett.

Hvorfor? Svaret fikk vi i går, av vår utmerkede guide, før vi rakk å spørre: Det forberedes til
1. desember. Der skal bli opplyst julekrybbe og enda mer pynt.

Her jeg nå sitter, hører jeg den hissige motorsaga.



Etter at min kjære hadde gått seg en tur, så ble det ellers en tur til hovedstaden i går. Vår utmerkede portugisiske guide kjører sånn som det gjøres her.  Litt av en opplevelse!

Senere var vi på det andre kjøpesenteret, som guiden viste oss. Et adskillig bredere utvalg der, ja. Wow!

Så ble det middag, da - et nytt sted, som vi ikke har vært før. På skrå overfor og nedenfor
DeVille. To villkatter utgjorde litt av sjarmen. Lille pusungen var veldig redd, og i hvesende forsvar (selv om den store ikke gjorde noen framstøt mot den lille). Og hadde noen av de vakreste tegningene og fargene som jeg har sett på en katt. Den store var ikke så vill likevel, og malte meg til dessert.

Besøk sen kveld, av en god venninne av oss og sønnen. Han ble nærmest skjelven, da han så hva han fikk av oss: Lego! "3 hus i 1!" Og måtte starte bygginga øyeblikkelig. Jeg vet om en skjønn og lykkelig guttunge - som nok drømte om Lego i natt. Han skal dessuten være med vennen sin denne helga... og hva er vel bedre enn å bygge sammen med en Guillerme?

På onsdag, spør du? Da kjørte vi til og parkerte på Forum Madeira. Og shoppa. Og tok taxi til det andre handlesenteret, Dolce Vita, som ligger et lite stykke vestover i Funchal. Mens vi spiste her - igjen, anbefales! - fikk vi øye på ørnemannen, som straks kjente oss igjen. Vi slappet av litt, før vi handla videre; milde gaver til være nye venner. Vi var hjemme igjen ved 18-tida, helt ferdige... mange inntrykk etter vel fem timer i hovedstaden. Og vi fant enda en venn, i damen i sko- og veskebutikken. Søte menneskene (:

I dag er vi bedt på kaffe hos vår nye venninne i nabobyen. Vi fant heldigvis en gave til henne også (;

Ellers har man legetime kl. 19 en fredagskveld (nei, da; ingenting alvorlig). I Funchal. Da vet man at man er i storbyen.

Ta vare!

Helt magisk

NYDELIG

From Madeira: On Europe's highest cliff - and I cuddled an eagle!

Yesterday we went to Pico Aeeiro. So foggy that we could see nothing else but
nothing. Windy and cold. We bought some great souvenirs.

Then, down the hills, to sunny Funchal and from 5.5 degrees to 21.5. Within a
half hour or so. Actually. Almost unbelievable!

We drove to Cabo Girão. More wow!

The others walked on the glass floor there. I almost ran away from there; no 
way!

About 600 metres down to the sea...

A couple of random pics. Taken from the car back window, though.

Then: Forum shopping senter. Outside (west) of Funchal.

Great, and open - but crowdy and full of children, playing and screaming

and sharing their wishes with Santa Claus. And a Christmas Train.

Toot-toot-tweet! In middle of November. Almost unbelievable...

Even more unbelieveable, the next that happened:

We met a guy with an North American eagle on his right hand.

And I was allowed to touch it, cuddle the wonderful, big bird!

Oh, what a feeling! I'll never forget.

My daughter cought pics of the great bird. Maybe to share, later?

I only have three pictures from the mall:

The huge palm tree was inside of the shopping center :o

Then, we went to Dolce Vita, the second (and last) mall in Funchal. Even more open and great.

Undescribable tired, all of us. We looked for an USB transfer thing, that they didn't have.


Back home! Late! A little meal! And, finally: Coffee!

Hilsen fra Madeira: Fredag (Greetings from Madeira: Friday. Text even in English ;)

var en rolig dag, i hvert fall for mitt vedkommende. Leste, hvilte, tenkte (au!) og slappa av.

Pågående prosesser; det er ikke mer enn litt over tre uker siden pappa døde. Tanker, følelser, minner og annet er det mye av. Selv om det er ferie.

Slitne etter både reisen og de foregående dagers utskeielser, er vi også.

Alt til sin tid.


~ * ~ * ~


I rested on Friday. It was good to read, relax, slow down and think (even though thinking does hurt ;)

My dear went to a levada walk, with the house owner and a friend of him. The others started to run immediately. Without warming up.

My dear started with slow walking, as always. Walked for at least 1.5 hours. Ate a banana, put on a wind jacket more - both cold and windy up there - enjoyed the view and it all...

And he had a really great time up there in the hills. And a 'wonderful' flu when he got back home again.

Vi skulle bare... (Canical, Madeira)

en tur ned i byen her, innom apoteket (for å kjøpe en spray som utleier anbefalte, mot sår hals og pollen-trøbbel)... og noen ærend til. Og kjørte feil. Og begynte å klatre. Med bilen. Oppover åssidene.

På et skilt sto det Canical, og vi tok veien dit. På vei mot sentum (?) fikk jeg øye på en butikk som jeg bare måtte innom. Å finne tilbake igjen, via enveiskjørte gater, bortover- og nedoverveier, var ikke fort gjort. Men til slutt - og mange opplevelser og vakre syn rikere - fant vi stedet. Igjen. Min kjære nærmest slang bilen inn et sted, og måtte åle seg ut ut via døra på passasjersiden.

Den noe eldre damen som møtte oss virket brysk, avvisende og skummel. Hun tødde imidlertid nokså raskt opp. Det viste seg at hun kunne en del engelsk. Og hun fikk tak i den ene sønnen sin, da hun måtte få forklart noe på engelsk, som hun ikke kunne. Vi ordnet opp.

Og snoket omkring. Trangt og mørkt og alskens varer fra gulv til tak; et under at jeg ikke snublet og dro med oss noen Euro i fallet. Det viste seg at damen har datter i London og sønn som kaptein på et norsk skip (som fisker etter sei og torsk til klippfisk) og at hun har vært i Arizona og Las Vegas og L.A. og mange andre steder i Junaiten. Hun la ut; stolt av ungene sine, som vi mødre gjerne er.

Vi fikk også vite mye mer om øya Madeira - noe jeg kanskje kommer tilbake til senere. Vi var lenge i denne tredelte butikken - avdeling pjus, avdeling bar og avdeling dagligvarer. Vi fant brukbare krus og enda litt til - og enda en ny venn, i og med denne opptinte og trivelige damen. Vi sa bom dia til henne og hunden Rocky, og satte kursen mot en restaurant jeg hadde sett meg ut.

Denne dagen hadde jeg - nær sagt, mot alle odds - faktisk lyst på kjøtt. Så det ble Pork Portugese og en annen slags Portugese, som viste seg å være okse. Eller ku. Grisen var litt lite stekt. Og pepper hadde de ikke (annet enn piri piri). Så opplevelsen ble pirrende.

Portugese-vrien var at det lå en skive med skinke pluss en tykk slice med ost, i tillegg til stekt løk, oppå det stekte kjøttet. Nam! Sjokoladekake med karamellpudding oppå - visstnok en lokal spesialitet - og en Philadelfia-ost-basert fromasj med digg oppå, ble en nydelig prøvelse. Vi besto ikke (greide ikke å spise opp alt). Kaffen der var pyton.

Cabrestante var stedet. Anbefales! Dog ikke handicap-vennlig: Toalett ned trappene, null heis.

Stedet var godt besøkt, både ute og inne. Stemningen var upåklagelig. En minibusslast med tyskere trakk ikke stemningen ned - tvert imot. Vi snakket en del med en av karene; kjempetrivelig. Sehr gut!


Et glimt av Canical:

På tilbakeveien fant vi ER109 og turen var unnagjort på to blunk. Det var nesten ikke til å tro.

Ellers fortsetter jo ER109 utover, forbi Canical og utover østsiden av øya. En klippe-tur som vi får ha på ønskelista hva gjelder utflukt en annen dag, en annen gang, en annen tid.


Dessuten; på geiteklatreruta vår til Canical, så kjørte vi forbi to skilt, mot ulike fjelltopper.



Det er godt med det man har til gode.

Og inderlig herlig med alt hva man får oppleve!





Ta vare <3

Madeira: On a trip on Wednesday

Vi kjørte gamleveien nord-vestover, fra Machico til Porto da Cruz. Så til Paròquia De Sao.

Derfra E103 til en god restaurant ved Parque Natural Do Ribeiro Frio. Videre sør-vestover, til veiskillet kom - og valget mellom ER 202 og ER 201.

Valget falt - nærmest ved den misforståelse - på ER103. Gjennom hovedstaden Funchal, til Albergaria Catedral, før vi kom oss på ER101 og tilbake til Machico (Canico, Gaula, Santa Cruz og andre steder svisjet forbi oss - og motsatt).

Her på Madeira er det to veier som krysser øya fra nord til sør. ER103 er den ene. Den andre er veien fra S. Vicente i nord til Riebeira Brava i sør. Denne dagen utforsket vi altså den første (østre) av disse.

Gamleveien er en stor opplevelse. Høye dal og dype fjell må vike. FOR en vill og vakker natur! Utsikt og knatter med kaktus på og fjellspisser oppunder skyene og... grønt, grønt.... og èn og annen hund, og en løs geit... og kjøkkenhager. På de ytterste kantene, høyt oppe. Og blomster. Overalt er det blomster!

Vekslende vegetasjon: Skoger med trær hvis eføy vokser vilt oppover stammene. Et sted kjørte vi gjennom en skog hvor det var bare gule blader som flakset, og hvor det lå hauger av dem på bakken. Norge i oktober-følelsen var et faktum. Før vi igjen kom til palmer av ymse slag og "forvokste juletrær". Planter og trær som tatt ut av SIMS eller andre PC-spill.

Flere steder var det folk ute og sprøytet ugrass. Hugget ned trær, brukte ljå oppover kantene ved veien... mens andre hakket og gravde og rakte og dermed 'oppgraderte grøftene' før vinteren. Flittige maur.

Nå skulle jeg legge ut bilde(r) fra stedet hvor vi spiste på onsdag, tenkte jeg. Men kameraet var uvillig til å overføre. Eller: Jeg vet ikke hvordan. Medbragt laptop er det vanligvis ikke jeg som bruker.


Stedet heter Faisca.

Vi koste oss glugg med henholdsvis grillet og ovnsbakt klippfisk og noe svinefilet-ish... og deilig tilbehør. Porsjonene er enorme, og servitøren til de grader oppmerksom og flink.

I dag skal utleier vise min kjære en levada, hvor han pleier å trene. Utleieren løper, mens min livsledsager fortrekker å gå fort. Han går timelange turer, opptil flere dager hver uke. Gleder meg til å høre referatet når han kommer tilbake!

Røff landing på Madeira Airport (FCL)

Motvind tilsvarende ca. 100 kilometer/t, helt fra Oslo. Hardt slit og ekstra bruk av drivstoff. Det er jammen godt at det siste er tatt med i beregningen ;)

Det er sprøtt når den digre maskinen befinner seg midt i et tynt skylag: Man ser både blå himmel og blått hav. Dette havet hadde dessuten store, hvite skumtopper på.

Nå, over til et innhold som passer til overskriften her. Vi fikk Madeira på høyre side. Først: Klipper med krem (skumtopper) på. Så: Land. Så skulle vi lande.

Maskinen bremset ytterligere, før den tok tidenes U-sving. Så fløy vi liksom opp og ned, før rullebanen. Og landet med et dunk. Og dunk-dunk-dunk. Og rattatattatattata. Hjelpes! Jeg var skjelven etter landing. Litt kvalm. Ellers bra.

Enda bedre er det å se nordmenn haste, finne håndbagasje og køe. Uansett så skal nordmenn først fram, først ut, først avgårde. Kanskje det er derfor Norge har fostret så mange topp-idrettsfolk opp gjennom? Fra spøk (?) til alvor:

Nordmenn travler. Hva enten det gjelder travel eller ei. Vi ble rolig sittende. Vi hadde dessuten avtale om å få se cockpiten. Og slik ble det. Vi kom oss på beina og gikk framover i flykroppen. En glad, små-sliten norsk-dansk (?) flykaptein tok velvillig imot oss, og viste oss arbeidsplassen sin - med tydelig stolthet. Vi stilte spørsmål, og fikk svar.

Vi gikk av flyet, og ble møtt av oversminkede, kjedelige og veivende dokker. Fant fort gjengen med medpassasjerer. Bagasjen kom etter noen tid.

Ute ble vi møtt med vind. Og varme.

Røff landing, javel. Men ned kom vi. Og den røffe landinga er i aller høyeste grad verdt det!

Jeg vet at du egentlig ikke gidder å lese pokker så mye tekst - og at det du aller helst vil ha, er bilder. Med eller uten tilhørende tekst. Her blir du nok skuffet - i dag, denne gang. Men bare vent... stay tuned, please. More to come.



Obrigada!

Ubrukelig og elendig kjerringemne, jeg

om jeg ikke klarer å stryke penskjorta til forloveden min... - tenkte jeg.

Og dèt skal jeg slett ikke ha noe av. At jeg er et dårlig kjerringemne, altså.

(Både mamma og mormor forsøkte å lære meg strykekunsten. Og på husmorskolen, da - "husstell kombinert søm", takk - jeg strøk glatt på strykeopplæringa, og ellers er de minnene som strøket ut av hukommelsen min.)

Så jeg ga jernet. Og strøyk skjorta hans. Helt uten at jeg strøyk med selv. Og uten at det kosta meg skjorta. Det kosta knapt knappene på skjorta hans.

Rynkene på skjorta hans er nå glatta ut. Liksom bekymringsrynkene mine er det.

Glatt og rynkefri.

Og får-i-kålen har allerede kokt en stund.

Tidlig en lørdags morgen (formiddag, i hvert fall).

Sa noen... ubrukelig? Ikke jeg. Og ikke min så kjære, verre halvdel, heller. For han er en uvanlig smart kar, må vite. Som vet langt bedre enn å klage. I hvert fall over en nystrøket skjorte.

Og skulle han - mot formodning - våge seg, så... strykefri neste. Sånn som nå. For nå slipper han jo. For skjorta, den er jo strykefri. For ham. Nå. Heh.



Ta vare, og ha en flott helg, alle sammen!

Magnesiummangel - og litt til... kaffe og sjokolade, for eksempel (;

Mangel på magnesium er langt vanligere enn overskudd, og årsaken kan være tap fra nyrene eller tarmen ved diaré. Medfødte nyredefekter, diabetes og økt tyroksinproduksjon kan også gi magnesiummangel. Redusert inntak kan forekomme ved feilernæring og alkoholisme. Det kan være mangel på magnesium i cellene selv om serumnivået er normalt.

Symptomer på magnesiummangel kan likne symptomer på kalsiummangel (hypokalsemi). Det kan opptre leggkramper, rastløse bein, muskelsvakhet, kramper i spiserøret (øsofagusspasmer) og problemer med å svelge. Alvorlige mangelsymptomer er høyt blodtrykk, hjertesvikt og arytmi, og det kan oppstå apati og depresjon. Langvarig magnesiummangel kan føre til økt kolesterol i blodet (LDL og VLDL) og dermed økt risiko for iskemisk hjertesykdom (infarkt). Tilskudd av magnesium sammen med B6 om kvelden virker søvnfremmende, og kan dessuten virke lindrende på PMS og problemer i overgangsalderen.

Kostkilder: Grønne bladgrønnsaker, fullkorn, mørk sjokolade, nøtter og kaffe. Spesielt høyt innhold av magnesium finnes i gresskarkjerner, kakaopulver, hvetekli og -kim, sesam- og solsikkefrø, nøtter og mandler, havregryn, bønner og erter, brun ris, tofu, bokhvete og byggryn, rugmel og -brød, dadler og brennesle. Den sydafrikanske teen Rooibus inneholder mye magnesium og er koffeinfri. Den kan virke beroligende ved sengetid, og kan også gis til små barn. (Den brukes blant annet ved spedbarnskolikk.)  ”Hardt” vann i områder med mye dolomitt eller kalkstein kan inneholde betraktelige mengder magnesium. 

(Kilde + mye mer spennende, lærerikt og interessant lese-stuff)


Fra før av kjenner jeg til at magnesium kan hjelpe mot voksesmerter. 


Finner ingenting om når på døgnet magnesium helst bør inntas, da...

Min kjære forlovede: Svelg tabletten unna sammen med kaffe og sjokoladen, du (:

(Vi takker ett eller annet ukeblad for en eller annen artikkel om magnesium, som
vi kom over da jeg var hos frisøren i forrige uke.)

Pottetrening

Jeg måtte potte om to planter, nå før høsten har fått festet et altfor grundig grep.

Må si jeg gruet meg. For ompotting gjøres helst utendørs. Men det har jeg ingen mulighet til. Tross alt har jeg bedre mulighet på mitt knøttlille kjøkken, med 1.5 benkplate og èn eneste kum. Hjelpes!

Garderte meg med bærepose i kummen, utslitt oppvaskbørste kun til sådant bruk, 9 liter blomsterjord (innkjøpt i går) og høyst pålagt tålmodighet. Fordi jeg vet av erfaring at uansett så medfører ompotting våt jord ca. über alles, ca. tette rør og ca. enda mer.

Grønnrenneren "tok" det greit, i hvert fall bedre enn meg. Ikke at det skal så mye til. Nå i kveld virket den tilmed litt mindre fornærma enn i formiddag, straks etter at jeg hadde pottet den om.

Maranta'en min (som er mer enn 30 år gammel!) overrasket meg i sommer, med to nye 'babyer'. I dag kunne ompottinga avsløre at en ny en er på vei. Til min store glede. Jippi!

Maranta er overveldet. Og lukket seg ikke helt som den pleier (det er ikke for ingenting at den kalles "prayer plant" på engelsk) nå i kveld. Dakar.

Men det er jo ikke synd på noen av dem. Tvert om. Denne våren og sommeren har de sjelden fått gjødsel av meg. Ny jord fungerer som svak gjødsel. Over lengre tid.

Grønnrenneren har jeg vel hatt siden i våres, og var ung da den kom i hus her. Så det er ikke lenge siden den fikk ny jord. Maranta fikk bytta potte for et par år siden, tenkjer eg. Now: Overwhelmed. Ikke rart.

Og jeg er sliten. Og glad for at det er unnagjort. Ikke store greia, kanskje, men... nødvendig. Og et aldri så lite tiltak. Fikk rensa og vaska og skylt og tørka og gjort meg ferdig... Done!

Vanligvis får jeg planter til å trives. Og nå har jeg bodd på denne adressen siden januar. Har fått flere planter og kjøpt noen få, siden jeg flyttet hit. Men de liker seg ikke. Og dauer som fluer. Tilmed potterosa som jeg fikk av snuppa mi til bursdagen min, tok tidlig kvelden. Og Hibiscus'en (Hawaii-rose) som min kjære forlovede ga meg, og... huff, ja.

Og jeg som pleier å ha nokså mange planter. Vel, alt til sin tid. Og grunnen(e) til at de ikke
har det bra her, og dør? Jeg aner ikke. Og liker det ikke, ikke uansett. Jeg liker - og trenger
- å ha planter omkring meg. Har bestandig hatt det.

Forresten; har du tenkt på hva som skal til for at planter virkelig skal trives...? Svar: Mye av 
det samme som vi mennesker behøver. Verdt å fundere på iblant (:

Forresten; i dag har jeg rensa kaffetrakter'n, også! Så den er ikke lenger brun. Ikke grønn, heller. Den (saken) er klar. Ready go.



Ha en fortsatt grønn og skjønn kveld, 'a - og ta vare!

Kjøres du snøkuer?

Har snøkuer noen frihet?

Har du sett snøkuer i det siste?

Melkes snøkuer? For... is, eller hva?

"Det skal oppheves så fort som mulig. Det vil bli opphevet så fort som mulig" 

- ja, her er det noen som har hastverk, gitt.

Såpass hastverk, at Brækhus, har fått, et høyst, unødvendig, komma, etter,
etternavnet, sitt (:

Ha en fortsatt fin kveld, folkens!

I dag: Kål-i-får. I morgen:

Får-i-kål.

Om nom nom. Yam yam!

Kan sånn ca. ikke vente.






 © Torunn Tangen

Kysser natta på

Natta kysser på

Nattakyss



Lyst



Natta kysser
på



Mørkt



Natta




- kyss


 © Torunn Tangen

Du... Ja, DU, ja!

Jeg har "fulgt deg" fra før du ble født.

Dessverre har blant annet geografisk avstand gjort at jeg langtfra har sett deg så ofte som jeg har ønsket og villet det.

Snakket ikke så lenge med moren din forleden. Men hun fortalte meg at du hadde stukket av. Du? Stukket av? Du er èn av de smarteste på din alder, som jeg vet om. I tillegg er du god. Til så mangt. Reflektert. Kjekk. Humoristisk. Velformulert. Og så mye, mye mer.

Man kan sette opp en tøff maske utad. Mens det aller tøffeste man gjør, det er å si "nei takk". Når noen fra et dårlig miljø ber en henge med, gjøre sånn eller slik, eller hva den nå enn måtte være. Det beste og tøffeste, det er å heve hodet. Gå sin vei (og ikke deres vei). Ikke la seg overtale. Finne på noe annet. Gjøre noe lurt. Lekser, for eksempel. Eller trene. Eller begge deler. Dèt er lurt, det. Alt sammen. Og jeg vet at du vet det (:

Jeg vet ingenting mer enn det lille moren din rakk å fortelle meg. Men jeg håper inderlig at du ikke henger rundt med folk fra miljø som ikke er bra, eller at du er det minste fristet til det.. Men jeg ble redd for det, et kort øyeblikk. Grunnløst, håper jeg. For du er slett ikke dårlig - du er god. 

Du har dessuten valg. Og så langt har du gjort så fine, kloke, vel begrunnede og... "voksne" valg (om du skjønner hva jeg mener. Det gjør du helt sikkert. Selv om vi voksne ikke alltid gjør riktige, kloke, fornuftige valg - eller nettopp derfor, vet du) i livet ditt. Du har tyngde. Også fornuftens tyngde.

Såpass stor, fornuftig og forutseende er du, at du vet det fort kan komme til å innebære politi, ulykker, for tidlig debut, eksperimentering med både det ene og det andre, hærverk, annen kriminalitet, erstatningssaker, barnevern, ungdomshjem... you name it. Det kan faktisk ende med døden.

Her har jeg nevnt bare litt av alt det som kan skje i dårlige miljø, og med folk som dilter etter flokken og henger med. Ikke akkurat noen ønskesituasjoner, dette. Det er da også derfor så mange kloke, unge mennesker heldigvis styrer langt unna slikt. Og gjør sunne valg for seg og sine. Det er det som er skikkelig tøft, vet du! 

Tilbake til dèt med tyngde: Du er ikke en som "viljeløst" bare dilter etter andre. Men har tyngde og styrke til å gå din (egen) vei. Rette nakken. Heve hodet. Og blikket ditt. Framover. 

Du er så heldig at du har en mor som virkelig bryr seg om deg. Du er også så heldig at du har yngre søsken. De ser opp til deg. Du er deres rollemodell. Det DU gjør, vil de sannsynligvis gjøre etter deg. Du har litt av et ansvar. Men dèt ansvaret er du gitt, nettopp fordi ingen hvemsomhelst ville ha klart det. Men DU greier det. Fordi du er ingen hvemsomhelst. Ingen taper. Men en vinner.

For du er god, vet du. Og du kan bli enda bedre - for du har alle muligheter. Vær så snill; gjør det som er viktig. Og riktig. Og er du i tvil, så kan du snakke med moren din om det. Eller andre voksne.

Det er ikke lett å være ung. Det er ikke lett å være voksen, heller. Men det er en annen sak. For akkurat her og nå så er det nettopp deg jeg skriver til.

Moren din kan ikke klandres for at hun ble syk i sommer. Det kan ikke du heller. Hun er der for deg. Vær der for henne. Dere fortjener det virkelig. Begge to. Småsøsknene dine også. Alle sammen.

Yngre søsken, ja. Det er ikke alltid noen lett situasjon. Og man trenger fri fra mas og ståk. Behøver fred og ro iblant. Snakk med moren din om hvordan og hvor du kan få slike helt nødvendige pusterom iblant. Kanskje du kan finne nye, andre og spennende interesser, også?

For moren din kan så mye, blant annet å forhandle. Vær positive, begge to. Og forhandle dere fram til enighet om for eksempel når du skal komme hjem. Og sørg så for å være hjemme til den tiden som dere ble enige om. Da får hun jo enda mer tillit til deg (fordi du fortjener det). Strekker seg enda lengre neste gang. 

Hold avtaler. Vis deg tilliten verdig. Slik hun er det, slik hun gjør det.

Hun trenger pusterom, hun også, vet du. Og når hun er redd og bekymret for deg, så holder hun den. Pusten. Men vi trenger alle frie luftveier. Og å få puste fritt. Mest mulig bekymringsløshet. Enda en grunn til å holde seg langt unna dårlige miljø (;

Moren din gjør så godt hun kan. Det har hun alltid gjort. Og vi er redde for at det skal skje noe med de vi er glad i, ikke sant? Som du nok var redd for henne i sommer. Ikke la henne være og bli søvnløs og grå av redsel, skrekk og gru for hva som i verste fall kan ha skjedd deg. Kom hjem, og til avtalt tid. Vær så snill. Du er for fornuftig, for god, for sterk, for tøff, for mye verdt, til noe annet.

Vær deg selv. Da er det bra, og da er du bra.

Vær deg selv. For du er bra.

Gjør gode valg. Det vil du aldri angre på. Ære og samvittighet.

Mange er ubeskrivelig glad i deg og bryr seg om deg. Jeg er èn av dem. Alltid. Husk at jeg bare er et par tastetrykk unna. Bestandig.

Takk (:

Det er èn stol for mye

fastslo han.

- No way! Hun responderte raskt.

Han telte. Nok en gang.

- Det er faktisk en stol for mye her nå!

- Nei, det er det ikke... men det er en person som mangler!



Snart smilte de begge. Både han og hun hadde rett.



Har du telt? Det har ikke jeg. Ikke nå lenger.



Jeg synes jeg hører mammas høye stemme: "Ikke snuble i bardunene, da!"

Ikke ante vel jeg hva dèt var. Bardunene. Det var kanskje derfor jeg til stadighet gikk på trynet. Eller - ikke.

For jeg brukte helst beina til å gå med. Men iblant gikk det (bokstavelig talt) jo galt. Den gang da, som nå.

Jeg lærte ikke hva en bardun er, før jeg lærte å telle... eh; telte.

Nå er jeg IKKE fornøyd

Hvorfor?

Fordi jeg har vaska opp.

Vanligvis er jeg veldig hæppi når oppvaska er unnagjort. Men armen min er ikke glad nå. Så jeg er det heller ikke.

Enkelte ting skal jeg ikke gjøre nå for tida: Vaske opp, for eksempel. Prøve å vri opp kluter eller tøy. Røre i kjeler. Skrive (som nå). Nei da; her er ikke bloggtørke. Kreativiteten blomstrer som ca. aldri før, den. Men jeg skal/bør ikke skrive. For (ikke 'lovens lange arm') Torunn sin skrivearm liker/tåler det slett ikke. Håndarbeid? Glem det. Bevege armen? Noup.

Oppvaska har en lei tendens til å hope seg opp, når det ikke tas unna (skjønner ikke det der, gitt?!). Og jeg liker orden. Så - OK, da - jeg er fornøyd! Fordi oppvaska er tatt. Vekk. Gone. Borte.

(Et par kjeler MÅ skrubbes med stålull - men dèt skal jeg jaggu meg be min verre halvdel om å gjøre, neste gang han og jeg ses... i morgen).

Nå skriver jeg noen ord (selv om jeg altså ikke bør gjøre det), og så får armen være eller bli
så sinna som den bare vil.

På den annen side: Vondt er det, åkkesom. Så jeg kan like gjerne gjøre noe 'nuftig (som å vaske opp). Eller ufornuftig (les: skrive). Iblant.

Nå føler jeg meg som en uskikkelig unge: Har gjort - og gjør - noe som jeg vet at jeg ikke burde ha gjort.

Grounded. Jeg tar meg en kopp te, velsigner air condition'en og livet, og tar smertene som
de måtte komme. Jeg skal leve, for pokker. Og gjør det.

Psykisk er jeg i opphøyd modus. Så får heller fysikken være nedbøyd. Bah.




Tæjk kær!

Du ska itte tøva

burt sumarnatta

#/&!§=&?% !!

- ?

- Tegnestiften, vel!

- ?!

- Jeg hadde et SÅ godt grep, og så glapp den!

- Nå ja. Du hadde jo ikke mista den, om grepet hadde vært bra nok.



Sa man... - ilskt blikk?

EL COPERO

er en veldig god rødvin. "Bløt, søtlig og umiddelbar, hint av røde bær", som Vinmonopolet omtaler den. Noe saftpreget. 

En fyrig og flørtende spanjol fra Valencia. 

En både deilig, sommerlig og drikkevin, som jeg kaller det. (Jeg drikker aldri ikke mye, og... alkohol til mat? Nei takk!)

Dagens reklame.

Og en stor takk til min kjære, som kom over denne vinen. Selv har jeg fremdeles ikke kommet over den (misforstå meg rett ;)

Om-nom-nom!*ønsker meg til bursdagen min* 



Ha en god juninatt, a', du! Og ta vare.

Dårlige nyheter

har det med å bringe en fullstendig ut av fatning.

Det samme gjør gjerne det motsatte (og nå tenker jeg slett ikke på det som ikke bringer en ut av fatning, altså!): Godt nytt.

Nå fikk jeg nettopp en sen telefon... med positivt nytt. Veldig herlig nytt.

Gratulerer! sier jeg, og: Takk (både til deg som våget, og heiv deg ut'i det - og til den som så deg)! Og: "Det ordner seg for jenter!"

Veien blir til mens du går.

Det blir lite søvn i natt. Eller kanskje ikke.

(Og sommernatt blir det, uansett. Søvn, likeså.)


WEEE (:

Vi vet vel alle om en sånn en

som snakker på både ut- og innpust. Skravla går. I ett.

Og skulle du en sjelden gang få inn noen ord, så: Mens du prater, så er det helt tydelig at h*n ikke lytter. Men tenker på det neste h*n skal si.

Disse energityvene er også mestere i å avbryte.

(Og ofte er slike dampveivalser overhodet ikke noe interesserte i andres ve og vel.)

Jeg husker godt en gang etter at "en sånn en" hadde forlatt skoleområdet. Aldeles utmattet, var jeg - og ble bare hengende der. "Sliten, Torunn?" spurte en venninne av vedkommende. Dulta bort'i meg. Og sa: "N.N. er fryktelig slitsom, det må jeg bare innrømme. Og man kan si hva man vil, men jeg vet ikke om noen som kan og vet så mye som den personen!"

Pause.

"Jeg vet om mange, mange som både kan og vet ubeskrivelig mye", sa jeg. "Men den store forskjellen er at de ikke skravler om det i ett sett!"

Stille ble det. Og jeg sluttet å henge.

Ja, man kan si hva man vil (;

Guttene våre fikk slippe i dag

og vondt, er det. Men godt... når det først var så ille at yngstemann (men likevel størstemann) fikk en kul/cyste i hodet - som nå etter hvert hemmet ham veldig på ulike måter, og som ikke ble verken bedre eller mindre... snarere tvert om. Dessverre.

I morgen er det en uke siden jeg oppdaget kulen. Og forverringen 'bare' fra i går til i dag, var merkbar og markant (enda det heldigvis ikke virket som om han hadde smerter). Vi bestilte time hos veterinæren i går. Og i dag var dagen.

Rotter er flokkdyr, og har det IKKE godt alene, ikke uansett, selv om eieren gjør sitt aller beste, og vel så det. Husk på det, er du snill: Et menneske kan ALDRI fullt ut erstatte en annen/andre rotte(r). Derfor fikk de to bestekameratene rusle samtidig. Som dyreeiere er vi fullt ansvarlige for deres velferd. Noe tilårskomne var de også, og dessuten stadig ille forkjøla.

Cyster (av ulik art) og ulike luftveisproblemer er blant de vanligste plagene hos Rattus Norvegicus. Ille synd, men sant. ÅR i menneskehetens tjeneste (som forsøksdyr) har gjort det slik.

Litt av noen personligheter - og FOR noen typer og individualister, som hver enkelt rottetass er!

Små eller store; å miste kjæledyr er vondt. Alle som har opplevd det, vet det.

Jeg er helt knekt

tenkte dèt


som

en gang var






et 





egg






 © Torunn Tangen

Hele verden holder pusten

mens en stor mann

kanskje snart

trekker den

for

aller siste gang






 (© Torunn Tangen)

Nå får slekt være slekt og slekt

i hvert fall resten av denne dagen.

Jæ ær døkti' sliten i huggu, tå æill kjærkjebok-glåminga. Å gla' førr ressultata.

Nå skal jeg ta-ta meg et glass med rødt (nei, itte saft) og nyte resten av denne junikvelden.

Før jeg finner senga. Gjesp. Sto opp 06.45 i morges.


Ta vare, 'a  ~ og sov godt, du!

John Terje Viken Knudsen ~ 14.01.1891-28.01.1972

Terje Knudsen - hans fulle navn var John Terje Viken Knudsen - kom til verden i Oslo den 14. januar 1891.

Han ble konfirmert den 18. juni 1905 i Grønland kirke, Kristiania (Oslo - nummer 4 her):

Kildeinformasjon: Oslo fylke, Grønland, Ministerialbok nr. 15 (1899-1919), Konfirmerte 1905, side 160. 
http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=3941&idx_id=3941&uid=ny&idx_side=-152

Terje Knudsen var min grandonkel, og jeg håper å få kontakt med hans etterkommere.



Takk og god hilsen fra Torunn

Jeg tenner et lys...

før jeg setter meg til med rot og røtter (les: slektsgranskning). Oftest.

Ikke spør meg hvorfor; dette er noe som jeg har hatt for meg i mange år. 

Det hender at jeg glemmer det - men aldri lenge.

Et lys. Til ettertanke og refleksjon. Et lys.

For døde og levende, for kjente og ukjente. For denne stakkars jorda som vi lever på. For historien vår (hva enten den er felles eller ei), fortid, forgangne tider... For allerede oppgåtte stier, og fullstendig gjengrodde og glemte sådanne. 

Her jeg sitter i mine digitale høytidsstunder, i vår digitale hverdag og surfer fra fødsel til død (via dåp, konfirmasjon, gjerne en vielse og barnefødsler innimellom)... levd liv... alt i løpet av noen små, korte minutter.

Ettertenksomhet. Stillhet. Kjærlighet. Ydmykhet. Respekt. Håp... for nåtid og framtid. Et blikk over skulderen. En takk. Eller tre.



Liksom som sandkorn, er vi. Alle sammen. Sammen.

I morges var det vondt å våkne...

Men, du verden så herlig, tenk; striregn på vindusrutene her! Så det var å sende en SMS til min elskede forlovede, få på seg noen filler og en ulljakke, sette i gang trakteren, svinge innom doaletten, tenne lys, hente pledd - og nytrakta morgenkaffe. Alt mens PC'n (også) dro seg i gang.

Man er SÅ lei av stadig sutring og syting, klaging og surving. Spesielt når det gjelder været. Været er og blir - nettopp som det er og blir... og kommer. Det er absolutt ingen verdens ting vi får gjort med det; annet enn å ta et valg: Gjøre det beste ut av det. Eller sutre.

Jeg tror mange mener at dèt å klage over været, er en grei måte å få oppmerksomhet på (negativ oppmerksomhet, men dog... oppmerksomhet). Vel; på meg funker det definitivt ikke (:

~ * ~ * ~ * ~

Så langt har jeg vært veldig flink i dag. Ekstra dyktig, faktisk! Ja, positivt selvsnakk er ubeskrivelig viktig. Når det er på sin plass. Ellers er mange av oss "gode" til å dytte ned både oss selv og andre, med det tvert motsatte. Og når det gjelder oss selv, skjer det vel oftest ubevisst. Av uvane. Snu det, da vel. Det er helt opp til deg, det.

Tankene går stadig til avleggerne mine. Nå for tida sendes ekstra tanker til den så iherdige og kjempeflinke psykologi-studenten min: To eksamener i forrige uke, og hele tre eksamener inneværende uke. Vi krysser alt det vi har, og som kan krysses!



Ha en god dag, og vær selv god mot denne dagen, og alt og alle som er og kommer i den. Og ta vare.

Livet er for kort...

til å forkorte det.




(© Torunn Tangen)

Bloggtørken

Blogg-ørken...

Tørt.

Alt til sin tid.

Kunne vel funnet en oase, nettopp her, men - nei; ikke enda, ikke så langt.



Det skjer så mye (annet) nå for tida.
Og mye har allerede hendt.
Lite å skrive om her - mest "greier" som jeg snakker om.
Med mine nærmeste.

Og gjør noe med. Handler. Jeg prøver, i hvert fall.

Det (har) hopet seg opp. Fornemlig.

Føler for... hvile. Trenger dèt. Etter usedvanlig, uvanlig mye styr.

Et langt, hardt år er endelig historie. Fortid.

Det hjelper, nå. Veldig. Godt.



Slektsgranskning får mye av tida mi.

Et nytt prosjekt, likeså. Ett? Nei; to.

Aldri så lite planlegging.

Min verre halvdel.



Synes du at jeg bør skrive om rotinga i røttene mine? Her?



Ta vare, og ha en vidunderlig mandagsnatt!

Pønske, friste... ønskeliste

Jeg har alltid ønsket meg nøyaktig en sånn gyngestol som denne:

Setet svinger oppover i bakkant. Det er lekker schwung på stykket øverst. Stolen har seks bein (tre på hver side). Ofte er meiene forsterket med messingbeslag, spesielt foran.

Jeg tror at denne modellen er fra grannlandet Sverige. Det er alltid noen til salgs på finn.no - jeg har sett dem priset helt ned til kr. 300. I alle farger (samme for meg - tror jeg hadde pusset den ned... eller malt den om). Sukk!


Bilder av avleggerne mine, dèt hadde vært noe! Både portretter av den enkelte - og bilder av dem sammen.

Og så ønsker jeg meg (og trenger virkelig) et lite kamera. Et idiotsikkert, digitalt kompaktkamera. Casio Exilim, for eksempel. Med bra minnekort. Kameraet jeg bruker nå for tida, har jeg fått låne...

En DVD-spiller står også på ønskelista. Den aller første spilleren min (som jeg fikk, veldig fin og godt brukt, for bortimot to år siden) finnes ikke lenger.

En elektrisk (batteridrevet) pepperkvern er noe jeg virkelig behøver. En sånn en som man kan stille inn malingsgraden (fin/grov) på. Den gamle har tatt kvelden, og jeg ønsker meg en ny.

Økonomisk tilskudd til mitt livs aller første ferie? Ikke dumt å ha på ønskelista. Vi håper å kunne flakse av gårde i november måned.

En Nespresso Aeroccino melkeskummer... *ønske ønske*



Nå skal jeg pønske... og se om jeg finner på noe mer å ønske meg. (På tydelig oppfordring.)

Sex olika färger

är det nu ett tag sedan jag hade, utan här har du en bild:

Från vänster: Mellanblå, beige, vinröd, orange (fotot ljuger litet; då färgen här tycks likna gul), ljus grå och lime.

Jag tänker att använda tillsammans tio olika färger och nyanser (till exempel ljus och mörk grå).

(32 masker, rätstickning, 34 rillor. Superwash, 100% ylle. Stickpinnar 45 mm - därför att jag har det med att sticka litet hårt. Lätt och TV-vänligt arbete :)

Trådarna syr jag in ganska strax efter at rutan är färdigstickad. Det måste vara hur svårt som helst att måste ta sig itu med en hög håg med rutor!

HJÄLP!?

Jag får fråga er som har erfarenhet med lapptäcken: Borde jag sy eller virka ihop rutorna? I varje mask, eller hur då? Först längder, sen i täckets bredd... eller vad? Jag vill göra ett så gott och hållbart handarbete som möjligt.

Ett mysigt täcke som får värma vid behov... under många, många år, långt in i framtiden (:

På förehand många tack för svar och (förhoppningsvis) alla goda råd.


Sköt om dig, och ha en fortfarande jättefin mittväckodag c",)


Tidigare/historia:

"LANDET" MED DETTE GARNET

UT AV SKAPET

Se hvilken skjønnhet

som møtte meg

For en blomst! Mer oransje enn rosa.

I forrige uke fikk jeg denne Hawaii-rosen 

(Hibiscus) av min så kjære, snille forlovede.

Jeg liker ikke vanlige roser spes godt 

- men hibiscus er aldeles nydelig.

Og se alle de knoppene, da!

Her kan jeg regne med mange blomster,

både før påske og i løpet av den gule høytiden.

I dag har stueplantene mine fått gjødselvann.

Du har vel begynt å gi gjødning 

til dine grønne venner nå, du også?

Jeg gjødsler mine fra begynnelsen av mars.

Ha en fortsatt topp tirsdag!

Det er slett ingen tilfeldighet

at bildet av denne karen er plassert bak døra

Hvor mye du ser av Brumm (eller ikke) 

avhenger selvsagt helt av om døra er helt åpen eller ei.

Dette fine, smil-fremkallende Ole-bildet fikk jeg av 

ene snuppa mi for for mange, mange år siden (:

Privilegert, er jeg!

Ta vare, og ha en god tirsdagsnatt c",)

20 dager i går, 17. mars

RAI RAI (:

Tilbakeblikk

12. mars ~ rotteknottene femten dager

Klar... Ferdig...

Løp! Ut av huset. Stans. Fire jump fram. Bråsnu. Åtte små skritt tilbake. Hopp opp på ryggen til mamma'n din. Ned. Opp på leken med alle hullene i. Forstyrr et søsken som spiser. Løp gjennom den tomme dorullhylsa to ganger. Klø deg på halsen, og rens neglene etterpå. Sprett opp, og klatre i gitteret. Et trygt, lavt fall ned. Overse glatt angripere fra henholdsvis høyre og venstre side. Løp i burets lengde tre ganger. Krangle med minstemann. To byks tilbake. Overfall en bror bakfra. Jump rett opp på lekedingsen i taket. Ikke klø der hvor det klør, nå som det klør - raptus er greia. Overfall en bror ovenfra. To byks fram. Ikke bry deg om de fem som forsøker å følge deg. Angrip haugen med strimlet avispapir. Lat som om du skremmer en søster. Gnag litt på dørkarmen. Hiv deg inn i en lekeslosskamp mellom to søsken. Ikke gidd mer. Full stans. Tenk riktig dype rottetanker i noen sekunder. Spis en halv puffet ris. Sørg for fri bane - alle metoder tillatt! - og deretter for noen munnfuller med melk. Bump; du slokner. For en kort stund. Gjentas.

(Bilder fra 8. mars - dag 11)

Det er litt av et spill! Livets spill... og lek. Jeg blir aldri lei av å betrakte og beundre de små, så vakre pelsdottene. Som nå lærer seg  kroppskontroll og andre nødvendige ferdigheter. Hele tiden er det bevegelse, utvikling, liv, læring, nye scenario. Non stop. Iblant ler jeg så tårene triller; bokstavelig talt. Snakk om sirkus (:

Er du rottevant? Er de garantert godt stell og du kunne tenke deg minst to stykker (en rotte skal ikke være alene), så la høre fra deg, er du snill.

Ha en fortsatt fin lørdag, 'a, du!

Tar du utfordringen?

Eller - er dette en oppfordring?

Hvor man finner den? På baderommet her.

Skiltet synes lettest når man sitter på toalettet.

Ha en fortsatt topp torsdag (: