torsdag 18. juli 2013

Det er èn stol for mye

fastslo han.

- No way! Hun responderte raskt.

Han telte. Nok en gang.

- Det er faktisk en stol for mye her nå!

- Nei, det er det ikke... men det er en person som mangler!



Snart smilte de begge. Både han og hun hadde rett.



Har du telt? Det har ikke jeg. Ikke nå lenger.



Jeg synes jeg hører mammas høye stemme: "Ikke snuble i bardunene, da!"

Ikke ante vel jeg hva dèt var. Bardunene. Det var kanskje derfor jeg til stadighet gikk på trynet. Eller - ikke.

For jeg brukte helst beina til å gå med. Men iblant gikk det (bokstavelig talt) jo galt. Den gang da, som nå.

Jeg lærte ikke hva en bardun er, før jeg lærte å telle... eh; telte.

tirsdag 16. juli 2013

Nå er jeg IKKE fornøyd

Hvorfor?

Fordi jeg har vaska opp.

Vanligvis er jeg veldig hæppi når oppvaska er unnagjort. Men armen min er ikke glad nå. Så jeg er det heller ikke.

Enkelte ting skal jeg ikke gjøre nå for tida: Vaske opp, for eksempel. Prøve å vri opp kluter eller tøy. Røre i kjeler. Skrive (som nå). Nei da; her er ikke bloggtørke. Kreativiteten blomstrer som ca. aldri før, den. Men jeg skal/bør ikke skrive. For (ikke 'lovens lange arm') Torunn sin skrivearm liker/tåler det slett ikke. Håndarbeid? Glem det. Bevege armen? Noup.

Oppvaska har en lei tendens til å hope seg opp, når det ikke tas unna (skjønner ikke det der, gitt?!). Og jeg liker orden. Så - OK, da - jeg er fornøyd! Fordi oppvaska er tatt. Vekk. Gone. Borte.

(Et par kjeler MÅ skrubbes med stålull - men dèt skal jeg jaggu meg be min verre halvdel om å gjøre, neste gang han og jeg ses... i morgen).

Nå skriver jeg noen ord (selv om jeg altså ikke bør gjøre det), og så får armen være eller bli
så sinna som den bare vil.

På den annen side: Vondt er det, åkkesom. Så jeg kan like gjerne gjøre noe 'nuftig (som å vaske opp). Eller ufornuftig (les: skrive). Iblant.

Nå føler jeg meg som en uskikkelig unge: Har gjort - og gjør - noe som jeg vet at jeg ikke burde ha gjort.

Grounded. Jeg tar meg en kopp te, velsigner air condition'en og livet, og tar smertene som
de måtte komme. Jeg skal leve, for pokker. Og gjør det.

Psykisk er jeg i opphøyd modus. Så får heller fysikken være nedbøyd. Bah.




Tæjk kær!