fastslo han.
- No way! Hun responderte raskt.
Han telte. Nok en gang.
- Det er faktisk en stol for mye her nå!
- Nei, det er det ikke... men det er en person som mangler!
Snart smilte de begge. Både han og hun hadde rett.
Har du telt? Det har ikke jeg. Ikke nå lenger.
Jeg synes jeg hører mammas høye stemme: "Ikke snuble i bardunene, da!"
Ikke ante vel jeg hva dèt var. Bardunene. Det var kanskje derfor jeg til stadighet gikk på trynet. Eller - ikke.
For jeg brukte helst beina til å gå med. Men iblant gikk det (bokstavelig talt) jo galt. Den gang da, som nå.
Jeg lærte ikke hva en bardun er, før jeg lærte å telle... eh; telte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar