tar jeg dem, nøste etter nøste.
Av hvert nøste blir det to kvadratiske strikkelapper.
Lappeteppe neste.
Men - når? Vet ikke. Stort eller lite? Det vil vise seg. Hva med tilhørende pute(r)? Me fer sjå.
Det er koselig (og dessuten helt nødvendig) med "TV-strikketøy".
Kunststrikking, hekling, strømpestrikk og diverse annet håndarbeid krever min fulle oppmerksomhet.
Ca. hele tida.
Dèt gjør derimot ikke disse lappene. For med lang og god øvelse, så går rettstrikking av seg selv.
Lapptopp!
Ha en god torsdagsnatt, 'a, du (:
Min kjære og jeg satt i stua og pratet. Iblant hørte jeg liksom... fjern kvitring. "Står et vindu åpent?" tenkte jeg. Enda jeg visste så vel at nei, det gjorde det ikke. Og: 'Tenk at våren er her, og at småfuglene høres så godt!', var neste tanke. Men vel har herr og fru Skjære hatt fast tilhold i et tre i hagen her, i årevis, med unger og alt som hører til. Og konkurrerende og kranglevorne kråkemakere høres også godt, og på brettet her får pippippene sitt daglige brød og vel så dèt... men nå var lyden så nærme, at den liksom var... i stua. Spesielt lytt er her heller ikke. Hm...
Jeg spisset ørene. Det ble stille. Vi snakka mer, så: "Kvirrevitt, pip, pip". Helt tydelig. Vi så på hverandre. "Er det virkelig mulig?!" utbrøt jeg. Vi reiste oss samtidig, og nærmet oss buret til Lotta. Forsiktig. I andre enden av - stua. Stille. Og så: "Piiip!" Visst rakkern; hun var jo i ferd med å føde, eller hadde allerede fått unger! Vi så på hverandre. Smilte. Så på klokka. Den viste ca. 15.
Bare et par timer tidligere hadde vi hatt jåtta oppe. Lenge; sikkert en time. Hun tygget tenner på den så spesielle og trivelige rottemåten. Koste seg og tok en liten lur. Så var hun både aktiv og spretten. Alt til sin tid. De par siste dagene har jeg hatt mine mistanker. Og kjente på magen hennes. Syntes det rørte seg og 'boblet'; men det kunne jo like gjerne være tarmbevegelser.
Flinke, gode Lotta! Først omtrent 7 timer senere kom hun ut av huset deres, for å spise og drikke. (Og tenk, hun er førstegangsmamma - imponerende dyktig!) Der inne skimtet jeg minst 6-7 kreklinger. De nyfødte er ikke akkurat pene å se på, nei. På torsdag skal vi ta opp ungene, telle dem, undersøke, rydde i bolet, bytte håndklær og papir. Tre døgn bør ungene være, før de kjenner på menneskelukt første gang.
Nå vil jeg kjenne på gleden og undringen. Jeg sitter og smiler for meg selv når jeg hører pipinga (som jeg har savnet den lyden!).
Hurra, jeg er blitt Verstemor! Med stor V, om jeg får be. Et egennavn. For jeg har jo et eget navn nå, for de små rotteknottene: Verstemor. Og så Verstefar, da. Gratulerer!
(Har du hørt benevnelsen Verstemor før? Det umiddelbare svaret ditt er ganske sikkert "nei". Jeg kom plutselig på det uttrykket, ved juletider i fjor. Etterpå har jeg ønsket å bli Verstemor. Og nå er jeg det. Yeah!)
- og landet mykt:
Valget falt på (ja; jeg landet jo!) Trysil-garn. Superwash fra Europris (dagens reklame). Etter anbefaling fra flere. Det koster kr. 20,- per nøste. Slett ikke verst!
Av dette garnet skal det bli nattsokker til min verre halvdel (derfor såpass mange nøster med grått). Og begynnelsen på et strikket lappeteppe.
Hissig fibromyalgi til tross. Eller: Nettopp derfor.
Jeg skal forresten bli flinkere til å legge ut bilder av prosjektene mine. Og annet. Det vil si: Bli flink. For jeg har jo forsømt meg helt på dèt området. Så langt. Jeg både har - og tar - bilder av så mangt (;
Ta vare, 'a, dere! Og ha en god torsdagsnatt, med ditto drømmer c",)
