om jeg ikke klarer å stryke penskjorta til forloveden min... - tenkte jeg.
Og dèt skal jeg slett ikke ha noe av. At jeg er et dårlig kjerringemne, altså.
(Både mamma og mormor forsøkte å lære meg strykekunsten. Og på husmorskolen, da - "husstell kombinert søm", takk - jeg strøk glatt på strykeopplæringa, og ellers er de minnene som strøket ut av hukommelsen min.)
Så jeg ga jernet. Og strøyk skjorta hans. Helt uten at jeg strøyk med selv. Og uten at det kosta meg skjorta. Det kosta knapt knappene på skjorta hans.
Rynkene på skjorta hans er nå glatta ut. Liksom bekymringsrynkene mine er det.
Glatt og rynkefri.
Og får-i-kålen har allerede kokt en stund.
Tidlig en lørdags morgen (formiddag, i hvert fall).
Sa noen... ubrukelig? Ikke jeg. Og ikke min så kjære, verre halvdel, heller. For han er en uvanlig smart kar, må vite. Som vet langt bedre enn å klage. I hvert fall over en nystrøket skjorte.
Og skulle han - mot formodning - våge seg, så... strykefri neste. Sånn som nå. For nå slipper han jo. For skjorta, den er jo strykefri. For ham. Nå. Heh.
Ta vare, og ha en flott helg, alle sammen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar