Motvind tilsvarende ca. 100 kilometer/t, helt fra Oslo. Hardt slit og ekstra bruk av drivstoff. Det er jammen godt at det siste er tatt med i beregningen ;)
Det er sprøtt når den digre maskinen befinner seg midt i et tynt skylag: Man ser både blå himmel og blått hav. Dette havet hadde dessuten store, hvite skumtopper på.
Nå, over til et innhold som passer til overskriften her. Vi fikk Madeira på høyre side. Først: Klipper med krem (skumtopper) på. Så: Land. Så skulle vi lande.
Maskinen bremset ytterligere, før den tok tidenes U-sving. Så fløy vi liksom opp og ned, før rullebanen. Og landet med et dunk. Og dunk-dunk-dunk. Og rattatattatattata. Hjelpes! Jeg var skjelven etter landing. Litt kvalm. Ellers bra.
Enda bedre er det å se nordmenn haste, finne håndbagasje og køe. Uansett så skal nordmenn først fram, først ut, først avgårde. Kanskje det er derfor Norge har fostret så mange topp-idrettsfolk opp gjennom? Fra spøk (?) til alvor:
Nordmenn travler. Hva enten det gjelder travel eller ei. Vi ble rolig sittende. Vi hadde dessuten avtale om å få se cockpiten. Og slik ble det. Vi kom oss på beina og gikk framover i flykroppen. En glad, små-sliten norsk-dansk (?) flykaptein tok velvillig imot oss, og viste oss arbeidsplassen sin - med tydelig stolthet. Vi stilte spørsmål, og fikk svar.
Vi gikk av flyet, og ble møtt av oversminkede, kjedelige og veivende dokker. Fant fort gjengen med medpassasjerer. Bagasjen kom etter noen tid.
Ute ble vi møtt med vind. Og varme.
Røff landing, javel. Men ned kom vi. Og den røffe landinga er i aller høyeste grad verdt det!
Jeg vet at du egentlig ikke gidder å lese pokker så mye tekst - og at det du aller helst vil ha, er bilder. Med eller uten tilhørende tekst. Her blir du nok skuffet - i dag, denne gang. Men bare vent... stay tuned, please. More to come.
Obrigada!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar