onsdag 27. november 2013

Tenker koffert

gjør jeg ikke lenger. For i går fikk jeg endelig kjøpt meg en. Koffert. Som planlagt.

For som det meste annet, så er også kofferter mye rimeligere her enn hjemme.


= ^x^ =


På mandag? Pico Aereiro. For tredje gang. Helt herlig. Og mer grøt og tåke enn før.

Hva jeg fant i souvenir-sjappa? I may tell you... later (;


~ * ~ * ~


I dag ble det først hårklipp. Så en tur omkring i byen. Kom blant annet over den interiør-sjappa.

Senere: Pargo-fisk. Slett ikke det beste jeg har smakt, men... spennende, ja. Absolutt.
Ovnsbakt.

Min kjære valgte også ovnsbakt. Blekksprut. Tam og kjedelig på smak.

Åkkesom, "Marè Alta" i Machico er en god fiskerestaurant (:



Og i kveld fant både nabojenta og jeg en ny venn - hverandre.


tirsdag 26. november 2013

Pepinela - novo favorito

Vi har virkelig fått smaken - og sansen - for dette nye bekjentskapet.

Herlig tilbehør, variert tilberedt, til ulike retter. Yam!

mandag 25. november 2013

NYDELIG duft (hilsen fra Madeira)

-som "kler meg" helt ypperlig... i følge min kjære (som bør vite det best
- og det er jo også han som kommer til "å snuse den mest")
 
og som valgte ut denne, i samråd med meg (:

  
Denne parfymen er flunkende ny på markedet.
 
 
 
Husk; oppbevar alltid parfyme mørkt og kaldt.
 
Kjøleskapet er stedet.
 
 
 
Det er mange år siden sist jeg hadde en parfyme.
 
Madeira er stedet!
 
 

lørdag 23. november 2013

Menn som ikke kjenner seg selv

En mann jeg ikke kjenner


roper mot meg.


Avbryter, straks munnen min måtte bevege seg, selv
i en slags grimase.




En mann jeg ikke kjenner,

er døv.




Kjenner ikke andres smerte

Enn sin egen?




En mann jeg ikke kjenner;
jeg er
så Ann-Mari

lei





Men... fremmed - jeg?
No fackin' way!




 © Torunn Tangen

22 grader i Funchal i kveld

Vi gikk tur i hovedgatene, etter legetime og henting av resept.

En lengre promenade - med alle sanser åpne.



Klinekåte kjærestepar i alle aldre.



Ekstra smakfull kaffe et sted.

Fremdeles mett etter påspandert middag av Idalina.



Gode menneskene.

Kriminalitet ca. lik null.

Det er slett ikke noe rart:

Gode menneskene.



Dog er det enkelte områder av Funchal som man holder seg langt unna, på kvelds- 
og nattestid.

Og noen timeshare-selgere er eglete og dessuten mest ute etter å sloss, fikk vi vite.

Takk, men vi er ikke interessert.

Og parkerte utenfor PSP (hoved-politistasjonen).

Og tok taxi til legekontoret.

Trygt.

Godt.

Veldig godt.



De holder fortsatt på, nede på stranda her.

Med høyttaler og 'gode' greier. Høye skrik.

Klokka viser nå 01:02, lokal tid.

Skjer det samme i morgen, så tar vi nok turen ned.



Det blir spennende å se hva som hender.



Eventyret er et faktum.

Virkelig!

Det er jammen ikke til å tro...

fredag 22. november 2013

Motorsaga og kirken

Det er det styret her nede, utenfor landsbyens lille, ærverdige, gamle kirke: Trær barkes av, det graves, snekres og styres. Flere karer holder på i ett.

Hvorfor? Svaret fikk vi i går, av vår utmerkede guide, før vi rakk å spørre: Det forberedes til
1. desember. Der skal bli opplyst julekrybbe og enda mer pynt.

Her jeg nå sitter, hører jeg den hissige motorsaga.



Etter at min kjære hadde gått seg en tur, så ble det ellers en tur til hovedstaden i går. Vår utmerkede portugisiske guide kjører sånn som det gjøres her.  Litt av en opplevelse!

Senere var vi på det andre kjøpesenteret, som guiden viste oss. Et adskillig bredere utvalg der, ja. Wow!

Så ble det middag, da - et nytt sted, som vi ikke har vært før. På skrå overfor og nedenfor
DeVille. To villkatter utgjorde litt av sjarmen. Lille pusungen var veldig redd, og i hvesende forsvar (selv om den store ikke gjorde noen framstøt mot den lille). Og hadde noen av de vakreste tegningene og fargene som jeg har sett på en katt. Den store var ikke så vill likevel, og malte meg til dessert.

Besøk sen kveld, av en god venninne av oss og sønnen. Han ble nærmest skjelven, da han så hva han fikk av oss: Lego! "3 hus i 1!" Og måtte starte bygginga øyeblikkelig. Jeg vet om en skjønn og lykkelig guttunge - som nok drømte om Lego i natt. Han skal dessuten være med vennen sin denne helga... og hva er vel bedre enn å bygge sammen med en Guillerme?

På onsdag, spør du? Da kjørte vi til og parkerte på Forum Madeira. Og shoppa. Og tok taxi til det andre handlesenteret, Dolce Vita, som ligger et lite stykke vestover i Funchal. Mens vi spiste her - igjen, anbefales! - fikk vi øye på ørnemannen, som straks kjente oss igjen. Vi slappet av litt, før vi handla videre; milde gaver til være nye venner. Vi var hjemme igjen ved 18-tida, helt ferdige... mange inntrykk etter vel fem timer i hovedstaden. Og vi fant enda en venn, i damen i sko- og veskebutikken. Søte menneskene (:

I dag er vi bedt på kaffe hos vår nye venninne i nabobyen. Vi fant heldigvis en gave til henne også (;

Ellers har man legetime kl. 19 en fredagskveld (nei, da; ingenting alvorlig). I Funchal. Da vet man at man er i storbyen.

Ta vare!

søndag 17. november 2013

From Madeira: On Europe's highest cliff - and I cuddled an eagle!

Yesterday we went to Pico Aeeiro. So foggy that we could see nothing else but
nothing. Windy and cold. We bought some great souvenirs.

Then, down the hills, to sunny Funchal and from 5.5 degrees to 21.5. Within a
half hour or so. Actually. Almost unbelievable!

We drove to Cabo Girão. More wow!

The others walked on the glass floor there. I almost ran away from there; no 
way!

About 600 metres down to the sea...

A couple of random pics. Taken from the car back window, though.


Then: Forum shopping senter. Outside (west) of Funchal.

Great, and open - but crowdy and full of children, playing and screaming
and sharing their wishes with Santa Claus. And a Christmas Train.
Toot-toot-tweet! In middle of November. Almost unbelievable...

Even more unbelieveable, the next that happened:
We met a guy with an North American eagle on his right hand.

And I was allowed to touch it, cuddle the wonderful, big bird!
Oh, what a feeling! I'll never forget.

My daughter cought pics of the great bird. Maybe to share, later?

I only have three pictures from the mall:




The huge palm tree was inside of the shopping center :o

Then, we went to Dolce Vita, the second (and last) mall in Funchal. Even more open and great.

Undescribable tired, all of us. We looked for an USB transfer thing, that they didn't have.


Back home! Late! A little meal! And, finally: Coffee!



Hilsen fra Madeira: Fredag (Greetings from Madeira: Friday. Text even in English ;)

var en rolig dag, i hvert fall for mitt vedkommende. Leste, hvilte, tenkte (au!) og slappa av.

Pågående prosesser; det er ikke mer enn litt over tre uker siden pappa døde. Tanker, følelser, minner og annet er det mye av. Selv om det er ferie.

Slitne etter både reisen og de foregående dagers utskeielser, er vi også.

Alt til sin tid.


~ * ~ * ~


I rested on Friday. It was good to read, relax, slow down and think (even though thinking does hurt ;)

My dear went to a levada walk, with the house owner and a friend of him. The others started to run immediately. Without warming up.

My dear started with slow walking, as always. Walked for at least 1.5 hours. Ate a banana, put on a wind jacket more - both cold and windy up there - enjoyed the view and it all...

And he had a really great time up there in the hills. And a 'wonderful' flu when he got back home again.

fredag 15. november 2013

Vi skulle bare... (Canical, Madeira)

en tur ned i byen her, innom apoteket (for å kjøpe en spray som utleier anbefalte, mot sår hals og pollen-trøbbel)... og noen ærend til. Og kjørte feil. Og begynte å klatre. Med bilen. Oppover åssidene.

På et skilt sto det Canical, og vi tok veien dit. På vei mot sentum (?) fikk jeg øye på en butikk som jeg bare måtte innom. Å finne tilbake igjen, via enveiskjørte gater, bortover- og nedoverveier, var ikke fort gjort. Men til slutt - og mange opplevelser og vakre syn rikere - fant vi stedet. Igjen. Min kjære nærmest slang bilen inn et sted, og måtte åle seg ut ut via døra på passasjersiden.

Den noe eldre damen som møtte oss virket brysk, avvisende og skummel. Hun tødde imidlertid nokså raskt opp. Det viste seg at hun kunne en del engelsk. Og hun fikk tak i den ene sønnen sin, da hun måtte få forklart noe på engelsk, som hun ikke kunne. Vi ordnet opp.

Og snoket omkring. Trangt og mørkt og alskens varer fra gulv til tak; et under at jeg ikke snublet og dro med oss noen Euro i fallet. Det viste seg at damen har datter i London og sønn som kaptein på et norsk skip (som fisker etter sei og torsk til klippfisk) og at hun har vært i Arizona og Las Vegas og L.A. og mange andre steder i Junaiten. Hun la ut; stolt av ungene sine, som vi mødre gjerne er.

Vi fikk også vite mye mer om øya Madeira - noe jeg kanskje kommer tilbake til senere. Vi var lenge i denne tredelte butikken - avdeling pjus, avdeling bar og avdeling dagligvarer. Vi fant brukbare krus og enda litt til - og enda en ny venn, i og med denne opptinte og trivelige damen. Vi sa bom dia til henne og hunden Rocky, og satte kursen mot en restaurant jeg hadde sett meg ut.

Denne dagen hadde jeg - nær sagt, mot alle odds - faktisk lyst på kjøtt. Så det ble Pork Portugese og en annen slags Portugese, som viste seg å være okse. Eller ku. Grisen var litt lite stekt. Og pepper hadde de ikke (annet enn piri piri). Så opplevelsen ble pirrende.

Portugese-vrien var at det lå en skive med skinke pluss en tykk slice med ost, i tillegg til stekt løk, oppå det stekte kjøttet. Nam! Sjokoladekake med karamellpudding oppå - visstnok en lokal spesialitet - og en Philadelfia-ost-basert fromasj med digg oppå, ble en nydelig prøvelse. Vi besto ikke (greide ikke å spise opp alt). Kaffen der var pyton.



Cabrestante var stedet. Anbefales! Dog ikke handicap-vennlig: Toalett ned trappene, null heis.



Stedet var godt besøkt, både ute og inne. Stemningen var upåklagelig. En minibusslast med tyskere trakk ikke stemningen ned - tvert imot. Vi snakket en del med en av karene; kjempetrivelig. Sehr gut!


Et glimt av Canical:



På tilbakeveien fant vi ER109 og turen var unnagjort på to blunk. Det var nesten ikke til å tro.

Ellers fortsetter jo ER109 utover, forbi Canical og utover østsiden av øya. En klippe-tur som vi får ha på ønskelista hva gjelder utflukt en annen dag, en annen gang, en annen tid.


Dessuten; på geiteklatreruta vår til Canical, så kjørte vi forbi to skilt, mot ulike fjelltopper.



Det er godt med det man har til gode.

Og inderlig herlig med alt hva man får oppleve!





Ta vare <3

Madeira: On a trip on Wednesday

Vi kjørte gamleveien nord-vestover, fra Machico til Porto da Cruz. Så til Paròquia De Sao.

Derfra E103 til en god restaurant ved Parque Natural Do Ribeiro Frio. Videre sør-vestover, til veiskillet kom - og valget mellom ER 202 og ER 201.

Valget falt - nærmest ved den misforståelse - på ER103. Gjennom hovedstaden Funchal, til Albergaria Catedral, før vi kom oss på ER101 og tilbake til Machico (Canico, Gaula, Santa Cruz og andre steder svisjet forbi oss - og motsatt).

Her på Madeira er det to veier som krysser øya fra nord til sør. ER103 er den ene. Den andre er veien fra S. Vicente i nord til Riebeira Brava i sør. Denne dagen utforsket vi altså den første (østre) av disse.

Gamleveien er en stor opplevelse. Høye dal og dype fjell må vike. FOR en vill og vakker natur! Utsikt og knatter med kaktus på og fjellspisser oppunder skyene og... grønt, grønt.... og èn og annen hund, og en løs geit... og kjøkkenhager. På de ytterste kantene, høyt oppe. Og blomster. Overalt er det blomster!

Vekslende vegetasjon: Skoger med trær hvis eføy vokser vilt oppover stammene. Et sted kjørte vi gjennom en skog hvor det var bare gule blader som flakset, og hvor det lå hauger av dem på bakken. Norge i oktober-følelsen var et faktum. Før vi igjen kom til palmer av ymse slag og "forvokste juletrær". Planter og trær som tatt ut av SIMS eller andre PC-spill.

Flere steder var det folk ute og sprøytet ugrass. Hugget ned trær, brukte ljå oppover kantene ved veien... mens andre hakket og gravde og rakte og dermed 'oppgraderte grøftene' før vinteren. Flittige maur.

Nå skulle jeg legge ut bilde(r) fra stedet hvor vi spiste på onsdag, tenkte jeg. Men kameraet var uvillig til å overføre. Eller: Jeg vet ikke hvordan. Medbragt laptop er det vanligvis ikke jeg som bruker.


Stedet heter Faisca.





Vi koste oss glugg med henholdsvis grillet og ovnsbakt klippfisk og noe svinefilet-ish... og deilig tilbehør. Porsjonene er enorme, og servitøren til de grader oppmerksom og flink.

I dag skal utleier vise min kjære en levada, hvor han pleier å trene. Utleieren løper, mens min livsledsager fortrekker å gå fort. Han går timelange turer, opptil flere dager hver uke. Gleder meg til å høre referatet når han kommer tilbake!

torsdag 14. november 2013

Røff landing på Madeira Airport (FCL)

Motvind tilsvarende ca. 100 kilometer/t, helt fra Oslo. Hardt slit og ekstra bruk av drivstoff. Det er jammen godt at det siste er tatt med i beregningen ;)

Det er sprøtt når den digre maskinen befinner seg midt i et tynt skylag: Man ser både blå himmel og blått hav. Dette havet hadde dessuten store, hvite skumtopper på.

Nå, over til et innhold som passer til overskriften her. Vi fikk Madeira på høyre side. Først: Klipper med krem (skumtopper) på. Så: Land. Så skulle vi lande.

Maskinen bremset ytterligere, før den tok tidenes U-sving. Så fløy vi liksom opp og ned, før rullebanen. Og landet med et dunk. Og dunk-dunk-dunk. Og rattatattatattata. Hjelpes! Jeg var skjelven etter landing. Litt kvalm. Ellers bra.

Enda bedre er det å se nordmenn haste, finne håndbagasje og køe. Uansett så skal nordmenn først fram, først ut, først avgårde. Kanskje det er derfor Norge har fostret så mange topp-idrettsfolk opp gjennom? Fra spøk (?) til alvor:

Nordmenn travler. Hva enten det gjelder travel eller ei. Vi ble rolig sittende. Vi hadde dessuten avtale om å få se cockpiten. Og slik ble det. Vi kom oss på beina og gikk framover i flykroppen. En glad, små-sliten norsk-dansk (?) flykaptein tok velvillig imot oss, og viste oss arbeidsplassen sin - med tydelig stolthet. Vi stilte spørsmål, og fikk svar.

Vi gikk av flyet, og ble møtt av oversminkede, kjedelige og veivende dokker. Fant fort gjengen med medpassasjerer. Bagasjen kom etter noen tid.

Ute ble vi møtt med vind. Og varme.

Røff landing, javel. Men ned kom vi. Og den røffe landinga er i aller høyeste grad verdt det!

Jeg vet at du egentlig ikke gidder å lese pokker så mye tekst - og at det du aller helst vil ha, er bilder. Med eller uten tilhørende tekst. Her blir du nok skuffet - i dag, denne gang. Men bare vent... stay tuned, please. More to come.



Obrigada!