Den gode samtalen

ble igjen et emne i programmet "Året med kongefamilien".

Kongen og Dronningen er høyst enige om at den gode samtalen er å snakke - "og å lytte, ikke minst". Og om den store viktigheten av gjensidighet: Samtalen skal være toveis.

Jeg sier meg helt enig. Men skynder meg å tillegge at iblant er det den ene som har størst behov for å snakke (mest). Som trenger lyttende ører, og kanskje råd. Andre ganger er det samtalepartneren som har behov for å prate ut. Mens den andre låner øre. Igjen: Toveis. Gjensidighet.

Den gode samtalen kan også være om vonde ting. For det er godt (og dessuten helt nødvendig) å få ut det vonde iblant. Å både sette og rette lyset mot det. For troll sprekker, som kjent; når de får lys på seg. Poff!

Dersom man ser for seg to som er i en god samtale, kan man nokså lett forestille seg personene slik: Lett bøyd mot hverandre, ca. vekselvis alvorlige og smilende, èn eller begge gestikulerende, og de prater med rolige stemmer.

Faktum er at den gode samtalen også kan være høylytt: Engasjement, uenighet, kontrovers, kompromisser, løsninger... Det er både fint og nødvendig å legge fram både det ene og det andre. Og følelsen er oftest... ja, nettopp; god - når praten er overstått. 

(Når alt er lagt på bordet. Og man selv føler seg... helt under bordet.)

Man har muligens fått litt av hvert å fundere over. Man har lært noe nytt. Blitt beriket. Blant annet.

I trygghet. Og tillit. Fortrolighet. 


FRAM FOR DEN GODE SAMTALEN!

Ikke sant, 'a, Claus?

Jovisst: For med dette så ønsker jeg både deg og alle dine nære og kjære en fredelig og god julehøytid.

HO-HO-HO!

Visst er det sant at verden går under i dag

For mange. For noen vil bli alvorlig skadet, kanskje drept; i trafikken. Vil noen brenne inne, eller rekker de å komme seg ut før boligen er overtent? Uansett; dyrebare minner og noen viktige eiendeler, som fotografier; er borte. For all tid.

Vil noen komme til å gå gjennom isen i dag, og drukne? 

En overdose. Et selvdrap. Et vådeskudd. En fallulykke. Slag. Dødfødsel. Akutt hjertestans. 

Noen vil få en svært alvorlig diagnose - servert med varsomhet og ydmykhet, nettopp i dag. 

Noen vil komme til å dø en naturlig død.

Man kan tenke seg både disse og mange flere ulike scenarioer.

Så ja; for mange - spesielt pårørende, men også de berørte - vil verden gå under. I dag, 21. desember 2012.

La oss ta vare - på både oss selv og hverandre!


Varm hilsen fra Torunn

En psykisk knekk

skal forties. Det er sånt man raskt og glatt feier under teppet på et grovt gulv, og lar forbli der. ("Hysj!" og "glem det!") Og når bulen (under teppet) synes, så er det på høy tid med høytid, og gjøre jule(eller juli-)rent. For all del, skynd deg; før noen andre oppdager knekken(e) som du hadde!

For knekk, nei - dèt snakker vi slett ikke om! Og skulle man likevel være så freidig at man finner på å nevne det, så: "Alle har problemer i blant - nå snakker vi om noe annet, dere! Nei men fru Nilsen, da - har du brukket armen din? Stakkars arme menneske!"

Akk, du arme. Det hender. Med never. (Jeg forsto den!)

Armbrudd og beinbrudd kan preikes om. Og gips og krykker kan vanskelig skjules - i lengden. Eller på grunn av tykkelsen. Enkelte synes visst at nyheten om brudd i parforhold er ekstra festlig å boltre seg i. Noen bruddstykker her og der. Strømbrudd er et akseptabelt samtaleemne... innen visse - kretser. Men knekk? Juleknekk er greit. Psykisk knekk? Nei. Absolutt ikke!

Dette selv om absolutt alle har det og har hatt det av og til, opp gjennom årene. Noen oftere enn andre, andre oftere enn noen og noen andre enn oftere.

Årsakene til en psykisk knekk kan være så ymse: Tanker og bekymringer, trøbbel med avleggerne, sorg, problemer i hjemmet, med partneren, på jobben, sykdom, mobbing, tap, pågående prosesser, økonomi, vonde minner, skuffelse, smerter, avslag... og så mye, mye mer.

Det er like mange årsaker til knekker, som det finnes knekker: Utallige, med andre ord.

En vond, tykk grøt som er klin umulig å svelge. Ørten grunner, blandet sammen i en alt annet enn salig miks. Å sortere tankene virker klin umulig. 

Men du: Snakk om det! Med noen du stoler på. En fortrolig. Med legen din, om du ikke har noen andre. Eller ring en hjelpetelefon. Det er ikke flaut. Tvert om; du viser jo både handlekraft og styrke, nettopp ved å ta kontakt! Og vedkommende som tar telefonen har selv vært ute en vinternatt før. Eller to. Og dessuten opplevd kalde sommerdager.

Og det er mange som mener at det hjelper å skrive om det. Ta vare på papirhaugen. Eller sett fyr på hele greia. Det er ditt valg. Din knekk. Men ikke la den forbli din, snakk helst med noen!

Etter den psykiske knekken, så kommer enten bedringen... eller depresjonen. Selv har jeg vært deprimert to ganger i mitt liv; som 17-åring, og for åtte år siden (men det er helt andre historier). Og jeg unner ingen å være deprimert!

Du...? Ta vare på og vær snill mot deg selv, 'a!

Alt ordner seg for jenter!

For jenter, ja. Ikke nødvendigvis for "snille" jenter.

Ikke at jeg oppfordrer til å ikke være snill. Alle bør vi være så greie og reale som mulig - og det finnes jo stadig forbedringspotensiale i oss mennesker, ikke sant?

Men dette 'vær snill hele tiden, gjør som andre sier, smil, lat som om alt er greit, oppfør deg ordentlig, gi onkel en klem' og lignende; det er dette jeg vil til livs. 

For: Ingen kan være snille absolutt hele tiden. Det kan (i ytterste konsekvens) være farlig å gjøre som andre sier. Ingen kan smile 24/7. Ingen kan oppføre seg skikkelig hele tiden (verken etter egen eller andres oppfatning). Man skal absolutt IKKE måtte gi onkel en klem, om man ikke føler for det. Og så videre, og så videre.

Snille jenter og tøffe gutter, er det ikke så? Pøh! Anno 2012... og så er ikke likestillingen kommet videre?

ALT ORDNER SEG - FOR JENTER!


(Det aller meste ordner seg for gutter, også ;)

Jula er helt i det blå...

Blått er som kjent den opprinnelige julefargen: Himmelen, også der hvor Betlehemsstjernen en gang lyste. I hine hårde dager. (Nu for tiden er dagerne udelukkende hårde.)

For oss nordboere ble det helt naturlig å trekke inn det grønne, som pynt: Sånt som velduftende og rensende einer, furu, laurbær. Grønt er det nok av, i våre barskoger. Så inn i granskauen - der hvor det måtte være grantrær igjen. For vi dro jo trærne (og alle krypdyrene) inn i de varme stuene. Slik at treet døde og småkrypene våknet.

Så tok rødt over som "julefarge nummer 1". Fra Junaiten (Amerika), kanskje? De lærde vet nok svar. Jeg er ikke lærd. Ergo er jeg blank. I hvert fall på akkurat dette området.

Rødt er i hvert fall ikke noen naturlig julefarge. Barnets mors blod, i så fall...

Uansett: Spesielt rødt, men også grønt, dominerer jo nå fullstendig som julefarger. Dessverre.

Blått til lyst. En saga blott? Nei; la oss nå ta blåfargen tilbake!

Ta vare, dere - både på deg selv og på hverandre c",)

"Helvete, det er her på jorda, det!"

Og når vi ser overskrifter om krig, terror, raketter, drap, selvmordsbombere, voldtekter, ran, og så videre (og under og bak samtlige av disse overskriftene,
der er alle de så ufattelig vonde skjebnene)... da gir jeg salig mamma rett (jfr. dette innleggets tittel).

Mamma lever ikke lenger. Og hun er ikke i helvete. For hun har fred.


La oss ta vare - på både hverandre og på oss selv.

Nok er nok

og mer enn nok

- det er altfor mye!

Det er mye mer mellom himmel og jord

enn ordet "og"... sa mamma. Iblant.

Jeg gir henne rett. Fullstendig rett.

Titta, vem som vakar...

Tre små, även stora, änglar... passar på, åt alla håll... uppmärksamma, också med blicken 

- med sina stora, glada leenden - på hyllan över våran eldstad.

Alla håller dom en stjärna. Dom är ju dessutom alla stjärnor. 

Jag tror inte att dom har så mycket att göra. Dom är nog inte överarbetade, så att säga. I vårt lugna hem. 

Om det då inte har sig så att här är fridfullt, precis därför att dom passar på? Stjärnorna. Änglarna. 

Tre av 8-10 eller något så där. Som vakar här.

Sov gott och dröm vackert!

Jeg har en stemme

- men den teller ikke.


Jeg er hjemme
... og det gjelder ikke.



© Torunn Tangen

Alt er relativt

- spesielt relativitetene.





 © Torunn Tangen

Det er ikke nødvendigvis stygt å si sannheten

- men sannheten kan være stygg.

(© Torunn Tangen)

Jeg ER ei tuppe

så jeg trenger ikke ei i reven 

- sa høna!

*klukk klukk*


(© Torunn Tangen)

Tiden leker med alle sår

sa hun iblant, salig mamma.

Jeg gir henne fullstendig rett.

Det regnet ALLTID, gjennom ALLE mine barndoms somre

Hånd i hånd. Vi skulle helt opp til hovedveien; til butikken der. Vi løp på den hullete, smale, svingete grusveien og lenge før vi var kvartveis, var vi gjennomvåte. Når klær er kliss klass blir de tunge og kan klø, men vi lot ingenting hindre oss, må vite. Og i håp om å beholde varmen som måtte være igjen i kroppene våre så sprang vi enda fortere, smilene ble om mulig mye bredere og latteren klang høyere. "To saft-is, takk!" Så stolte, at. Blanke mynter på disken. Så gjaldt det å skrelle isen, raskest mulig. Ta sats, løpe fra alt vannet på gulvet, og nedover igjen.

Ettersom det regnet, så smeltet saft-isen enda raskere... klissete og glade kom vi springende mot campingplassen. Hånd i hånd, selv om dèt betydde at en av oss måtte holde isen i venstre hånd. Bestevenner bryr seg ikke om sånne bagateller.

Og bestemor smilie og bestemor lo, ristet lettere oppgitt på hodet, ba oss få av oss fillene, få vasket og tørket oss. Formaningen lød: "Få på dere tørt tøy, før dere blir syke!" Jeg ser bildet av henne, av ryggen hennes, den gule vaskebøtta med Bio-Tex oppi, av henne på vei mot fellesarealene, for å vaske det nå dautunge - men i utgangspunktet så lette - sommertøyet vårt. Og fnisinga vår ville ingen ende ta; den hadde ingen slutt. Akkurat som sommeren.

Vi satt i forteltet eller i vogna. Der var latter og fuktig Ludo-brett og lange kort-runder, og regndråpene prøvde visst å trenge gjennom taket på campingvogna. Selvsagt uten å lykkes. Bestemor laget saft til oss og vi var glade og trygge og mette, også på opplevelser. 

Når det ikke var tordenvær i sikte, så badet vi mye i sjøen. Og vannet virket ekstra varmt, når det var gråvær og regntunge skyer. Da var det så herlig å bade, at vi knapt var til å få opp og i dusjen... til bordet med kveldsmat... enn si i seng. Til slutt. Det var netter som ikke tok slutt. "Sov, nå, unger!" resulterte selvfølgelig i enda mer boblende latter.

Det var tapp-tapp-tapp mot taket i stallen. Jeg hadde vært på en forfriskende regnværstur med hesten min. Gnidd dyret ganske tørr med halm etterpå. Og la ikke noe dekken på, for det var - tross alt - varmt i lufta, og vi var inne. Gampen åt kvelds. Jeg lyttet til gumlinga og kjente på tryggheten. Den følelsen jeg kjente så sjelden ellers - at den veldig godt kunne gjenkjennes. Føles på. Settes stor pris på.

Det var som om det alltid regnet. Selvsagt regnet det ikke bestandig. Så jeg var sjelden trygg.

Regn i stor-teltet. Skeptisk tittet vi mot taket, men - impregneringen holdt. Vanligvis. Smått fuktige soveposer og stive frottèhåndklær, som ikke forble stive særlig lenge. Svevende latterkuler og halvkvalte hikst. Sommer på landet.

I bua, der fant jeg litt av det samme: Trygghet. Regn på takpappen - ekstra tungt, siden mange av dråpene dryppet fra eiketrærne. Som også liksom beskyttet meg. Jeg flyttet kaninene til et tomt bur, måkte, strødde på ny flis, vasket vannkopper, helte opp friskt vann, la høy i hekken og mat i skåla - og koste litt med kaninen, før den kom tilbake til sitt eget, rengjorte og fine bur. 

Kaniner flest liker løvetann. Men de tåler ikke så godt våt løvetann. At det regnet, innebar derfor mye mindre jobb for meg. For på det meste så hadde jeg bortimot hundre voksne kaniner, samtidig (i tillegg til kaninunger). Oh regn med din glede. Jeg fikk endelig litt fri, kunne ta av meg skoene, slenge meg i høyet og finne fram et "Min häst"-blad. Salige sommerregn!

Roen. Regnet.

De årene jeg var avisbud... Jeg satte min ære i å levere så tørre blekker som mulig, uansett hvor mye og tungt det enn regnet. Og ni-koste meg på runden. Regn, grytidlig morgen, trygghet, få folk ute, ingen insekter, færre biler... regn er herlig!

Jo tyngre regn - dess mindre tung er jeg.

Og været får vi IKKE gjort noe med. Så: Hvorfor klage? Det får være eller ikke være, og være som det er... været.

Ønsker deg en god og lett dag!

Bestefar var hestekar

Bestemor ble hestefôr




© Torunn Tangen

Mange smuler sprø

gjør et helt brød





© Torunn Tangen

Svær mage

Svær(t) mage(r)

© Torunn Tangen

Det minste jeg har

er mitt største:


Min familie.








© Torunn Tangen

Dagens

Hvordan har det seg at byggeaktiviteter oftest stanser, når det er bygeaktiviteter?

- - - - - - - TEAR HERE - - - - - - -

But please don't cry...




(© Torunn Tangen)

Dagens

Man behøver ikke være spesielt smart, for å være idiot...




(© Torunn Tangen)

Drømmer

blir til mens du sover


- og til virkelighet, når du er våken nok








© Torunn Tangen

17. mai

Og det er bare så vidt,
alt det hvite


Hvitt
Blott til lyst,
soloppgang


til korpsmusikk


Alt for Norge
Norge for alt
For alt, Norge




Tusen hjem takker og
gratulerer med dagen!








 ©Torunn Tangen

Da det ringte på

- Det er oppe nede, ropte han. Og stemmen hans nådde henne, forsto han.


Tiden gikk. Han også, ned trappa. Han åpnet døra. Ingen der. - Hun har nok gått, tenkte han. Skuffet.


Mens han låste ytterdøra, hørte han at noen tok i håndtaket på verandadøra. Utbruddet han kom med, vedrørende dèt å være et eldre menneske i et stort og upraktisk hus over tre etasjer, var ikke engang forståelig for ham selv. Han subbet oppover. Tok en nødvendig pause på platået. Endelig oppe, krysset han stuegulvet. Gjennom de blanke glassrutene og -flatene så han... ingen, helt klart. 


Han ropte etter henne, også denne gangen gjennom det ene kjøkkenvinduet, høyt: - Det er oppe oppe nå! Hun svarte og han simpelthen hørte henne smile, selv på god avstand. For hun hadde allerede rundet portstolpen og var på vei nedover gaten. 


Nå tasset han mot trappa igjen. For å åpne nede. Mens han helt hadde glemt at han helt hadde glemt å åpne oppe.


Iblant er det oppe oppe, det er ikke oppe nede, så mangt er opp ned og nede er det åpent. Av og til. Til og av.


Oppe kan det være tomt, tålmodighet lønner seg, misforståelser kan knapt være til å svelge, og andre ganger serveres glede til dessert.








©Torunn Tangen

Lokalavisa

forteller meg (og andre mer eller mindre interesserte) at "personene fikk pålegg fra politiet".

Hva slags pålegg? Norvegia? Leverpostei? Falukorv? Skinkesteik? Annet?

Åkkesom, jeg håper at det smakte. Med eller uten garnityr. Og at det var grovt nok. Brødet, altså.

(Som jo danner underlaget for pålegget. Samt det eventuelt foretrukne fettet.)

Jeg lurer på...

"Å endevende"; er dèt det samme som å snu reven til, tro...?

Livet

og trikken

går på skinner

utenfor

tinghuset

Innenfor,

alt

sporet av

(© Torunn Tangen)

Utåndet, gjorde det... med et dypt sukk

- kjøleskapet. Og døde.


"Kjøleskapet gikk". Hvor hen? Samme kan det være. God  (re)tur.


Vi har ikke kjøleskap. Ikke nå lenger. Men ene naboen vår har. Kjøleskap. 
Og noen av kjølevarene våre.


TAKK for at gode naboer - og ditto hjelp - finnes. I nøden. Og etter kjøleskapsdøden.


Nå leter vi etter et nytt skap. Som kjøler. Og varer. For varene våre.

Dagens

En flunkende ny fryseboks er et faktum. 1995 kroner, takk. Vær så god.




Vaskemaskinen går.


Jeg sitter.