sa hun iblant, salig mamma.
Jeg gir henne fullstendig rett.
mandag 30. juli 2012
onsdag 25. juli 2012
Det regnet ALLTID, gjennom ALLE mine barndoms somre
Hånd i hånd. Vi skulle helt opp til hovedveien; til butikken der. Vi løp på den hullete, smale, svingete grusveien og lenge før vi var kvartveis, var vi gjennomvåte. Når klær er kliss klass blir de tunge og kan klø, men vi lot ingenting hindre oss, må vite. Og i håp om å beholde varmen som måtte være igjen i kroppene våre så sprang vi enda fortere, smilene ble om mulig mye bredere og latteren klang høyere. "To saft-is, takk!" Så stolte, at. Blanke mynter på disken. Så gjaldt det å skrelle isen, raskest mulig. Ta sats, løpe fra alt vannet på gulvet, og nedover igjen.
Ettersom det regnet, så smeltet saft-isen enda raskere... klissete og glade kom vi springende mot campingplassen. Hånd i hånd, selv om dèt betydde at en av oss måtte holde isen i venstre hånd. Bestevenner bryr seg ikke om sånne bagateller.
Og bestemor smilie og bestemor lo, ristet lettere oppgitt på hodet, ba oss få av oss fillene, få vasket og tørket oss. Formaningen lød: "Få på dere tørt tøy, før dere blir syke!" Jeg ser bildet av henne, av ryggen hennes, den gule vaskebøtta med Bio-Tex oppi, av henne på vei mot fellesarealene, for å vaske det nå dautunge - men i utgangspunktet så lette - sommertøyet vårt. Og fnisinga vår ville ingen ende ta; den hadde ingen slutt. Akkurat som sommeren.
Vi satt i forteltet eller i vogna. Der var latter og fuktig Ludo-brett og lange kort-runder, og regndråpene prøvde visst å trenge gjennom taket på campingvogna. Selvsagt uten å lykkes. Bestemor laget saft til oss og vi var glade og trygge og mette, også på opplevelser.
Når det ikke var tordenvær i sikte, så badet vi mye i sjøen. Og vannet virket ekstra varmt, når det var gråvær og regntunge skyer. Da var det så herlig å bade, at vi knapt var til å få opp og i dusjen... til bordet med kveldsmat... enn si i seng. Til slutt. Det var netter som ikke tok slutt. "Sov, nå, unger!" resulterte selvfølgelig i enda mer boblende latter.
Det var tapp-tapp-tapp mot taket i stallen. Jeg hadde vært på en forfriskende regnværstur med hesten min. Gnidd dyret ganske tørr med halm etterpå. Og la ikke noe dekken på, for det var - tross alt - varmt i lufta, og vi var inne. Gampen åt kvelds. Jeg lyttet til gumlinga og kjente på tryggheten. Den følelsen jeg kjente så sjelden ellers - at den veldig godt kunne gjenkjennes. Føles på. Settes stor pris på.
Det var som om det alltid regnet. Selvsagt regnet det ikke bestandig. Så jeg var sjelden trygg.
Regn i stor-teltet. Skeptisk tittet vi mot taket, men - impregneringen holdt. Vanligvis. Smått fuktige soveposer og stive frottèhåndklær, som ikke forble stive særlig lenge. Svevende latterkuler og halvkvalte hikst. Sommer på landet.
I bua, der fant jeg litt av det samme: Trygghet. Regn på takpappen - ekstra tungt, siden mange av dråpene dryppet fra eiketrærne. Som også liksom beskyttet meg. Jeg flyttet kaninene til et tomt bur, måkte, strødde på ny flis, vasket vannkopper, helte opp friskt vann, la høy i hekken og mat i skåla - og koste litt med kaninen, før den kom tilbake til sitt eget, rengjorte og fine bur.
Kaniner flest liker løvetann. Men de tåler ikke så godt våt løvetann. At det regnet, innebar derfor mye mindre jobb for meg. For på det meste så hadde jeg bortimot hundre voksne kaniner, samtidig (i tillegg til kaninunger). Oh regn med din glede. Jeg fikk endelig litt fri, kunne ta av meg skoene, slenge meg i høyet og finne fram et "Min häst"-blad. Salige sommerregn!
Roen. Regnet.
De årene jeg var avisbud... Jeg satte min ære i å levere så tørre blekker som mulig, uansett hvor mye og tungt det enn regnet. Og ni-koste meg på runden. Regn, grytidlig morgen, trygghet, få folk ute, ingen insekter, færre biler... regn er herlig!
Jo tyngre regn - dess mindre tung er jeg.
Og været får vi IKKE gjort noe med. Så: Hvorfor klage? Det får være eller ikke være, og være som det er... været.
Ønsker deg en god og lett dag!
torsdag 19. juli 2012
torsdag 12. juli 2012
søndag 1. juli 2012
Abonner på:
Innlegg (Atom)