mandag 28. april 2014
FOR en flott opplevelse!
Vi var der på fredag
Stort; både bokstavelig og i overført betydning. WOW :o
Fremdeles full av inntrykk... og posen full av både brosjyrer og krus.
Gnatt gnatt!
fredag 25. april 2014
torsdag 24. april 2014
Post-traumatisk vekst
Dette blir beskrevet som positive personlige endringer knyttet til det å ha opplevd en traumatisk hendelse. Disse endringene kan være:
- At du føler en økt personlig styrke
- At du gjør nye prioriteringer i livet
- At du får bedre relasjoner til andre mennesker
- At du opplever en ny og dypere mening med livet og/eller en økt åndelig bevissthet
Utgangspunktet for å forske på positive endringer er nettopp det paradoksale i at hendelser som har negative konsekvenser for så mange, også kan gi grobunn for vekst og personlig utvikling.
(Kilde: Posttraumatisk vekst: Et mer helhetlig syn på posttraumatisk tilpasning av Gertrud Sofie Hafstad og Johan Siqveland i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 12/08)
"Den dype tragedien satte evige spor i Unns personlighet. Ikke alle har vært negative. Unn kan i dag fortelle at hun har opplevd en personlig vekst som følge av Anders' død. Den grufulle hendelsen som fant sted for snart 45 år siden, har ironisk nok gitt grobunn for vekst og personlig utvikling.
- Jeg er blitt et klokere menneske, sier hun.
Hun vet det kan høres rart ut, og at noen muligens ikke er enig med henne. Men selv føler hun at hennes personlighet har gjennomgått en positiv utvikling. Unn har blitt mer til stede i livet sitt. Hun lever i dag. Her og nå.
- Det er så mange som lever i drømmen. Som hele tiden planlegger og tenker på hva som skal skje i framtiden. Jeg har lært at livet er det vi har i dag. Tragedien tvang meg til å leve nå. Det å måtte kjenne på smerte, gjør at vi får mulighet til å bli kjent med oss selv, sier Unn alvorlig.
71-åringen har sjelden noe usagt til noen når hun legger seg om kvelden. De hun er glad i, vet om det.
- Jeg tror jeg er blitt et menneske som ser og skjønner mer, sier hun.
Tro på seg selv
Det Unn opplever kalles post-traumatisk vekst. Fenomenet har først blitt forsket på de siste 10-15 årene. Forskere har gjennom analyser forsøkt å finne ut hvordan traumatiske opplevelser, slik som for eksempel alvorlige bilulykker, voldtekt eller det å miste en nær person, kan medføre positive psykologiske endringer for noen.
Gertrud Sofie Hafstad er psykolog og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress. Hun sier at de som opplever vekst, melder typisk om mer tro på seg selv, at de tåler mer, at man setter mer pris på livet, er opptatt av å gripe dagen og prioriterer de tingene man synes er viktige heller enn det man må.
Mange føler også at de forstår andre bedre, og får et nærmere forhold til dem man er glad i. Det er imidlertid noen faktorer som gjør det mer sannsynlig at vekst etter en traumatisk hendelse kan oppstå. Blant annet et godt nettverk og noen å prate med.
Ser kun muligheter
Det er ikke alle som vil oppleve posttraumatisk vekst, og tallene som finnes, spriker veldig. Psykolog og forsker Hafstad mener likevel det gjelder mange. Personer som i utgangspunktet er optimistiske og åpne for nye erfaringer, har større sjanse for å oppleve posttraumatisk vekst, ifølge henne.
Jeg har alltid vært slik at jeg liker å gå fremover, ta tak i utfordringene. Man må se mulighetene man har fremfor å synes synd på seg selv, sier Unn. (-)
- Jeg føler at jeg har fått et annet syn på hvordan det går an å leve et godt liv. Vi må erkjenne at livet er slik det er. Jeg mener ikke at man bare skal finne seg i det, men man må forsone seg med det, avslutter hun".
(Kilde: NU nr. 02/14)
Ta vare, og ha en aldeles vidunderlig dag!
(Og etter at jeg hadde skrevet dette innlegget, så fant jeg denne :)
- At du føler en økt personlig styrke
- At du gjør nye prioriteringer i livet
- At du får bedre relasjoner til andre mennesker
- At du opplever en ny og dypere mening med livet og/eller en økt åndelig bevissthet
Utgangspunktet for å forske på positive endringer er nettopp det paradoksale i at hendelser som har negative konsekvenser for så mange, også kan gi grobunn for vekst og personlig utvikling.
(Kilde: Posttraumatisk vekst: Et mer helhetlig syn på posttraumatisk tilpasning av Gertrud Sofie Hafstad og Johan Siqveland i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 12/08)
"Den dype tragedien satte evige spor i Unns personlighet. Ikke alle har vært negative. Unn kan i dag fortelle at hun har opplevd en personlig vekst som følge av Anders' død. Den grufulle hendelsen som fant sted for snart 45 år siden, har ironisk nok gitt grobunn for vekst og personlig utvikling.
- Jeg er blitt et klokere menneske, sier hun.
Hun vet det kan høres rart ut, og at noen muligens ikke er enig med henne. Men selv føler hun at hennes personlighet har gjennomgått en positiv utvikling. Unn har blitt mer til stede i livet sitt. Hun lever i dag. Her og nå.
- Det er så mange som lever i drømmen. Som hele tiden planlegger og tenker på hva som skal skje i framtiden. Jeg har lært at livet er det vi har i dag. Tragedien tvang meg til å leve nå. Det å måtte kjenne på smerte, gjør at vi får mulighet til å bli kjent med oss selv, sier Unn alvorlig.
71-åringen har sjelden noe usagt til noen når hun legger seg om kvelden. De hun er glad i, vet om det.
- Jeg tror jeg er blitt et menneske som ser og skjønner mer, sier hun.
Tro på seg selv
Det Unn opplever kalles post-traumatisk vekst. Fenomenet har først blitt forsket på de siste 10-15 årene. Forskere har gjennom analyser forsøkt å finne ut hvordan traumatiske opplevelser, slik som for eksempel alvorlige bilulykker, voldtekt eller det å miste en nær person, kan medføre positive psykologiske endringer for noen.
Gertrud Sofie Hafstad er psykolog og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress. Hun sier at de som opplever vekst, melder typisk om mer tro på seg selv, at de tåler mer, at man setter mer pris på livet, er opptatt av å gripe dagen og prioriterer de tingene man synes er viktige heller enn det man må.
Mange føler også at de forstår andre bedre, og får et nærmere forhold til dem man er glad i. Det er imidlertid noen faktorer som gjør det mer sannsynlig at vekst etter en traumatisk hendelse kan oppstå. Blant annet et godt nettverk og noen å prate med.
Ser kun muligheter
Det er ikke alle som vil oppleve posttraumatisk vekst, og tallene som finnes, spriker veldig. Psykolog og forsker Hafstad mener likevel det gjelder mange. Personer som i utgangspunktet er optimistiske og åpne for nye erfaringer, har større sjanse for å oppleve posttraumatisk vekst, ifølge henne.
Jeg har alltid vært slik at jeg liker å gå fremover, ta tak i utfordringene. Man må se mulighetene man har fremfor å synes synd på seg selv, sier Unn. (-)
- Jeg føler at jeg har fått et annet syn på hvordan det går an å leve et godt liv. Vi må erkjenne at livet er slik det er. Jeg mener ikke at man bare skal finne seg i det, men man må forsone seg med det, avslutter hun".
(Kilde: NU nr. 02/14)
Ta vare, og ha en aldeles vidunderlig dag!
(Og etter at jeg hadde skrevet dette innlegget, så fant jeg denne :)
onsdag 23. april 2014
Venner, den familien vi velger selv
Familien vår, den kan vi ikke velge.
Det er veldig viktige ord, synes jeg. Til ettertanke.
Enda viktigere er det - om mulig - å huske på, tenke over, dèt
at ikke nok med at man velger sine venner: Man blir også selv
valgt, av en venn. Man er og blir spesiell for vedkommende...
en utvalgt.
Det er stort, det! Man har mye, mye å være takknemlig for.
Og... mange. Å være takknemlig overfor.
Man kjenner på kjærlighet, tilhørighet, glede, avslapning, kreativitet
- og mye annet, som riktig gode venner skaper enda mer av i en.
Og venner svikter ikke hverandre, ikke uansett, ikke noensinne.
Takk for at dere er der for meg, og for at dere valgte nettopp meg!
Rist av deg mennesker (og annet) som suger energi av deg.
For slike er ikke ordentlige venner.
Tenk positivt, vær positiv - og husk at positivitet avler positivitet ^^,
Ha en fortsatt fin kveld, og så: Gnatt gnatt, sov godt!
Det er veldig viktige ord, synes jeg. Til ettertanke.
Enda viktigere er det - om mulig - å huske på, tenke over, dèt
at ikke nok med at man velger sine venner: Man blir også selv
valgt, av en venn. Man er og blir spesiell for vedkommende...
en utvalgt.
Det er stort, det! Man har mye, mye å være takknemlig for.
Og... mange. Å være takknemlig overfor.
Man kjenner på kjærlighet, tilhørighet, glede, avslapning, kreativitet
- og mye annet, som riktig gode venner skaper enda mer av i en.
Og venner svikter ikke hverandre, ikke uansett, ikke noensinne.
Takk for at dere er der for meg, og for at dere valgte nettopp meg!
Rist av deg mennesker (og annet) som suger energi av deg.
For slike er ikke ordentlige venner.
Tenk positivt, vær positiv - og husk at positivitet avler positivitet ^^,
Ha en fortsatt fin kveld, og så: Gnatt gnatt, sov godt!
mandag 21. april 2014
mandag 14. april 2014
T O T A L T uansvarlig dyrehold!
I dag bestemte vi oss for å endelig hilse på føllet.
I en liten innhegning står de, mor og barn. Vidunderlig vakre!
Merra ikke så svai i ryggen lenger nå, som da hun var høydrektig.
Føllet: Våkent, nysgjerrig, småredd, og så videre - slik velskapte, normale føll er.
Innhegningen: Liten, som nevnt. Skjeve stolper, ikke langt nok slått ned i leirjord.
En rad hvit tråd øverst, nest øverst er det ståltråd,
så en slags kabel nest nederst. Nederst er det ståltråd. Uten strøm.
Straks jeg gikk ut av bilen, kom føllet imot meg. Snuste gjennom gjerdet, lot seg
lyske i manen, gned mulen opp og ned på armen min, tillitsfullt, småbeit, helt herlig.
Moren hilste, var trygg i seg selv og på meg, viste hun - via kroppsspråket.
Jeg skulle til å gå, da føllet gikk rett mot gjerdet. På det. Satte seg fast.
Jeg fikk signalisert til min verre halvdel; "skynd deg!"
Føllet rygget, satte seg fast, det ble snart tilløp til panikk, merra humret lavt til folen,
i forsøk på å berolige det, mer panikk, jeg satte bredenden til (ikke smal), fikk heldigvis
avverget at føllet kom seg gjennom gjerdet og ut av innhegningen.
Da så jeg at faren ikke var over; meter på meter av den nederste ståltråden
lå faktisk på bakken, i gjørma, flere meter inne i det lille, "gjerdede" området.
Føllet satte nå nærmest ene foten og hoven fast i det, og jeg var parat til å dukke inn
og fjerne den så farlige tråden.
Folepus kom seg heldigvis løs på egenhånd.
Mannen min og jeg dro inn ståltråden, fikk snurret den rundt snellene, og strammet til.
Ståltråden var hel, og festet til låveveggen.
Med dette så avverget vi en katastrofe - ganske sikkert.
Føllet ville ha satt fast en fot eller flere. Kanskje blitt strypt, kvalt.
Bruk hu'e, for fanken! Bruk sauegjerde
- eller annet egnet - når man har merr med føll!
Fremdeles er jeg skjelven, etter denne opplevelsen.
Alt skjedde så fort. Som det gjerne gjør, med føll...
og andre, relativt "nye", uerfarne vesener her på jorda.
Jeg har sett og opplevd mye opp gjennom (og er heldigvis hestevant).
Dette er det verste jeg har sett. Uten sammenligning.
La meg slippe å oppleve og se noe lignende igjen.
Enda viktigere: La dyr få slippe hodeløse eiere og andre "ansvarlige!"
Takk.
Ta vare! Både på deg selv, og på dine medmennesker - og på dyr!
I en liten innhegning står de, mor og barn. Vidunderlig vakre!
Merra ikke så svai i ryggen lenger nå, som da hun var høydrektig.
Føllet: Våkent, nysgjerrig, småredd, og så videre - slik velskapte, normale føll er.
Innhegningen: Liten, som nevnt. Skjeve stolper, ikke langt nok slått ned i leirjord.
En rad hvit tråd øverst, nest øverst er det ståltråd,
så en slags kabel nest nederst. Nederst er det ståltråd. Uten strøm.
Straks jeg gikk ut av bilen, kom føllet imot meg. Snuste gjennom gjerdet, lot seg
lyske i manen, gned mulen opp og ned på armen min, tillitsfullt, småbeit, helt herlig.
Moren hilste, var trygg i seg selv og på meg, viste hun - via kroppsspråket.
Jeg skulle til å gå, da føllet gikk rett mot gjerdet. På det. Satte seg fast.
Jeg fikk signalisert til min verre halvdel; "skynd deg!"
Føllet rygget, satte seg fast, det ble snart tilløp til panikk, merra humret lavt til folen,
i forsøk på å berolige det, mer panikk, jeg satte bredenden til (ikke smal), fikk heldigvis
avverget at føllet kom seg gjennom gjerdet og ut av innhegningen.
Da så jeg at faren ikke var over; meter på meter av den nederste ståltråden
lå faktisk på bakken, i gjørma, flere meter inne i det lille, "gjerdede" området.
Føllet satte nå nærmest ene foten og hoven fast i det, og jeg var parat til å dukke inn
og fjerne den så farlige tråden.
Folepus kom seg heldigvis løs på egenhånd.
Mannen min og jeg dro inn ståltråden, fikk snurret den rundt snellene, og strammet til.
Ståltråden var hel, og festet til låveveggen.
Med dette så avverget vi en katastrofe - ganske sikkert.
Føllet ville ha satt fast en fot eller flere. Kanskje blitt strypt, kvalt.
Bruk hu'e, for fanken! Bruk sauegjerde
- eller annet egnet - når man har merr med føll!
Fremdeles er jeg skjelven, etter denne opplevelsen.
Alt skjedde så fort. Som det gjerne gjør, med føll...
og andre, relativt "nye", uerfarne vesener her på jorda.
Jeg har sett og opplevd mye opp gjennom (og er heldigvis hestevant).
Dette er det verste jeg har sett. Uten sammenligning.
La meg slippe å oppleve og se noe lignende igjen.
Enda viktigere: La dyr få slippe hodeløse eiere og andre "ansvarlige!"
Takk.
Ta vare! Både på deg selv, og på dine medmennesker - og på dyr!
lørdag 12. april 2014
Slektsforsker
er jeg ikke.
Jeg har altfor stor respekt for forskere, til å selv ville kalle meg "forsker".
Enda forsker jo ikke er noen beskyttet tittel. Eller - nettopp derfor.
Slektsgransker... ja. Jeg gransker (egen og andres) slekt.
(I og for seg så forsker jeg jo... ettersom jeg haler fram røttene,
leter, og snur slekta opp ned (hadde jeg nær sagt) og registrerer.
Men: Slektsforsker? Nope, det går jeg altså ikke med på!)
Og endelig er jeg så smått i gang igjen, etter lengre tids pause.
Alt til sin tid :)
Nå i kveld kom jeg over et barn i morsslekta mi, i folketellingen i 1910.
Bare minutter senere hadde jeg sporet opp guttens mor;
døpt i Grønland menighet i Kristiania, tilbake i 1890.
Jeg kjenner på undring. Mest av alt på ydmykhet.
For ikke å snakke om... perspektiv.
Vi lever så kort tid...
Hva er virkelig viktig her i livet?
Carpe momentum.
Momento Mori.
Jeg har altfor stor respekt for forskere, til å selv ville kalle meg "forsker".
Enda forsker jo ikke er noen beskyttet tittel. Eller - nettopp derfor.
Slektsgransker... ja. Jeg gransker (egen og andres) slekt.
(I og for seg så forsker jeg jo... ettersom jeg haler fram røttene,
leter, og snur slekta opp ned (hadde jeg nær sagt) og registrerer.
Men: Slektsforsker? Nope, det går jeg altså ikke med på!)
Og endelig er jeg så smått i gang igjen, etter lengre tids pause.
Alt til sin tid :)
Nå i kveld kom jeg over et barn i morsslekta mi, i folketellingen i 1910.
Bare minutter senere hadde jeg sporet opp guttens mor;
døpt i Grønland menighet i Kristiania, tilbake i 1890.
Jeg kjenner på undring. Mest av alt på ydmykhet.
For ikke å snakke om... perspektiv.
Vi lever så kort tid...
Hva er virkelig viktig her i livet?
Carpe momentum.
Momento Mori.
tirsdag 8. april 2014
Noe fundamentalt galt
- hva da, mon tro?
Finn feilen(e)!
Jeg fikk meg en god latter, da jeg kom over disse serviettene.
Og jeg var ikke alene om å le :)
Ønsker deg en god natt.
Finn feilen(e)!
Jeg fikk meg en god latter, da jeg kom over disse serviettene.
Og jeg var ikke alene om å le :)
Ønsker deg en god natt.
mandag 7. april 2014
Lytt til intuisjonen
- eller "institusjonen", som jeg sa, den gang da jeg var lita.
Intuisjonen, den tar nemlig sjelden feil.
Aldri - vil nå jeg hevde. Bestemt.
Den vomfølelsen, den stemmen fra magen; som forsøker å fortelle deg ett og annet.
Kjenn på følelsen... lytt til stemmen!
Og du vil bli spart for så mye og mangt.
(Og dessuten vil mye mer positivt hende deg.)
Sov godt og drøm vakkert, du så gode!
\m/ <^x^> \m/
Intuisjonen, den tar nemlig sjelden feil.
Aldri - vil nå jeg hevde. Bestemt.
Den vomfølelsen, den stemmen fra magen; som forsøker å fortelle deg ett og annet.
Kjenn på følelsen... lytt til stemmen!
Og du vil bli spart for så mye og mangt.
(Og dessuten vil mye mer positivt hende deg.)
Sov godt og drøm vakkert, du så gode!
\m/ <^x^> \m/
Abonner på:
Innlegg (Atom)