Overlegen - jeg?

Ad omveier, har jeg iblant fått høre at jeg kan virke overlegen.

"Virke", ja. Godt mulig. For overlegen, det er jeg så definitivt ikke.

Jeg er nokså nærsynt. Og brillene jeg bruker nå, de er ikke gamle.
Men de har aldri funka helt. Jeg bør nok ha progressive igjen. (Tror,
forresten - med visse forbehold - at jeg har skrevet om briller her,
tidligere.)

Etter bilulykken fikk jeg større og varige, nevrologiske skader, på
tre områder.

Jeg har blant annet vansker for å huske både navn og ansikter. Og
med 'å koble' disse. (Det har hendt at folk kommer bort til meg, hilser
og prater i vei. Og jeg må spørre: "Hvor har vi møtt hverandre før"?
eller lignende. Sånn er det altså.)

Legg til kroniske og kraftige smerter, tidvis umenneskelige sådanne,
bruk av sterke smertestillende (og morfin, som jeg går på store doser
av nå), vansker med å holde fokus, og... ja. Det er også andre årsaker.

Sånn har det seg altså at jeg kan virke overlegen. Jeg finnes overhodet
ikke overlegen. Har aldri vært det, heller. Spør gjerne folk som kjenner
meg (:

I morgen kommer jeg til å være helt underlegen. For jeg har nemlig
en klar avtale med overlegen!





Ha en fin kveld, 'a, folx ^^




(P.S. Takk for herlig respons på gårsdagens innlegg :)