ingen armer, ingen kake

åh, synet av den posen med potetgull... posen er uåpnet. den vinner, jeg får jo ikke åpnet den. ikke med en hånd.

villa farris, men 1.5-literen er først åpnet, kanskje tatt max et halvt glass av, deretter er korken enda bedre skrudd på, av min verre halvdel. som sover, for han er ikke i slag, og ikke vil jeg vekke ham. flaska mellom knærne, nice try (or not), men - ingen sjanse. og om jeg hadde fått åpnet den, så... tvilsomt om jeg hadde fått helt opp fra en tung flaske. med min skjelvende og ubrukelige venstre hånd og arm.

lengselsfulle blikk mot både gull og brus. men når jeg ikke har vaner med verken tv og i hvert fall ikke potetgull og brus, hvorfor nå. jo - kanskje sånn tåpelig trøst, som jeg ikke er vant til, men dog - muligens litt pepp. dagen derpå-blues. jeg har jæv vondt, også i halsen, gulper, er småkvalm, raper; intubering (slange i halsen) dagen før, det merkes. og klør. potetgull ville ha raspet og kanskje gitt rask, dog midlertidig lindring. innbiller jeg meg.

man gremmes, drikker vann, ser litt tv, holder armen høyt, og blikk med lengsel blir snart trøtt i stedet. drømmer om maarud og villa farris holdes ferske




- sov godt ^^