Vi vet vel alle om en sånn en

som snakker på både ut- og innpust. Skravla går. I ett.

Og skulle du en sjelden gang få inn noen ord, så: Mens du prater, så er det helt tydelig at h*n ikke lytter. Men tenker på det neste h*n skal si.

Disse energityvene er også mestere i å avbryte.

(Og ofte er slike dampveivalser overhodet ikke noe interesserte i andres ve og vel.)

Jeg husker godt en gang etter at "en sånn en" hadde forlatt skoleområdet. Aldeles utmattet, var jeg - og ble bare hengende der. "Sliten, Torunn?" spurte en venninne av vedkommende. Dulta bort'i meg. Og sa: "N.N. er fryktelig slitsom, det må jeg bare innrømme. Og man kan si hva man vil, men jeg vet ikke om noen som kan og vet så mye som den personen!"

Pause.

"Jeg vet om mange, mange som både kan og vet ubeskrivelig mye", sa jeg. "Men den store forskjellen er at de ikke skravler om det i ett sett!"

Stille ble det. Og jeg sluttet å henge.

Ja, man kan si hva man vil (;

Guttene våre fikk slippe i dag

og vondt, er det. Men godt... når det først var så ille at yngstemann (men likevel størstemann) fikk en kul/cyste i hodet - som nå etter hvert hemmet ham veldig på ulike måter, og som ikke ble verken bedre eller mindre... snarere tvert om. Dessverre.

I morgen er det en uke siden jeg oppdaget kulen. Og forverringen 'bare' fra i går til i dag, var merkbar og markant (enda det heldigvis ikke virket som om han hadde smerter). Vi bestilte time hos veterinæren i går. Og i dag var dagen.

Rotter er flokkdyr, og har det IKKE godt alene, ikke uansett, selv om eieren gjør sitt aller beste, og vel så det. Husk på det, er du snill: Et menneske kan ALDRI fullt ut erstatte en annen/andre rotte(r). Derfor fikk de to bestekameratene rusle samtidig. Som dyreeiere er vi fullt ansvarlige for deres velferd. Noe tilårskomne var de også, og dessuten stadig ille forkjøla.

Cyster (av ulik art) og ulike luftveisproblemer er blant de vanligste plagene hos Rattus Norvegicus. Ille synd, men sant. ÅR i menneskehetens tjeneste (som forsøksdyr) har gjort det slik.

Litt av noen personligheter - og FOR noen typer og individualister, som hver enkelt rottetass er!

Små eller store; å miste kjæledyr er vondt. Alle som har opplevd det, vet det.

Jeg er helt knekt

tenkte dèt


som

en gang var






et 





egg






 © Torunn Tangen

Hele verden holder pusten

mens en stor mann

kanskje snart

trekker den

for

aller siste gang






 (© Torunn Tangen)

Nå får slekt være slekt og slekt

i hvert fall resten av denne dagen.

Jæ ær døkti' sliten i huggu, tå æill kjærkjebok-glåminga. Å gla' førr ressultata.

Nå skal jeg ta-ta meg et glass med rødt (nei, itte saft) og nyte resten av denne junikvelden.

Før jeg finner senga. Gjesp. Sto opp 06.45 i morges.


Ta vare, 'a  ~ og sov godt, du!

John Terje Viken Knudsen ~ 14.01.1891-28.01.1972

Terje Knudsen - hans fulle navn var John Terje Viken Knudsen - kom til verden i Oslo den 14. januar 1891.

Han ble konfirmert den 18. juni 1905 i Grønland kirke, Kristiania (Oslo - nummer 4 her):

Kildeinformasjon: Oslo fylke, Grønland, Ministerialbok nr. 15 (1899-1919), Konfirmerte 1905, side 160. 
http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=3941&idx_id=3941&uid=ny&idx_side=-152

Terje Knudsen var min grandonkel, og jeg håper å få kontakt med hans etterkommere.



Takk og god hilsen fra Torunn

Jeg tenner et lys...

før jeg setter meg til med rot og røtter (les: slektsgranskning). Oftest.

Ikke spør meg hvorfor; dette er noe som jeg har hatt for meg i mange år. 

Det hender at jeg glemmer det - men aldri lenge.

Et lys. Til ettertanke og refleksjon. Et lys.

For døde og levende, for kjente og ukjente. For denne stakkars jorda som vi lever på. For historien vår (hva enten den er felles eller ei), fortid, forgangne tider... For allerede oppgåtte stier, og fullstendig gjengrodde og glemte sådanne. 

Her jeg sitter i mine digitale høytidsstunder, i vår digitale hverdag og surfer fra fødsel til død (via dåp, konfirmasjon, gjerne en vielse og barnefødsler innimellom)... levd liv... alt i løpet av noen små, korte minutter.

Ettertenksomhet. Stillhet. Kjærlighet. Ydmykhet. Respekt. Håp... for nåtid og framtid. Et blikk over skulderen. En takk. Eller tre.



Liksom som sandkorn, er vi. Alle sammen. Sammen.