og den formen har jeg befunnet meg i helt siden 1. juledag. I fjor. Nede for telling.
Tett som en potte. I romjula ga jeg avleggerne mine en gylden sjanse: De kunne få det skriftlig; at mutter'n er tett i hu'e. Men dèt visste de jo for lengst, sa de. Og så: "Det behøves ikke". Jeg har ikke engang våget meg på å gjøre en tolkning av dette utsagnet...
I romjula hadde min forlovede rund bursdag (HURRA!). Og jeg stelte i stand. Med uvurderlig god hjelp. Og feiringa ble til de grader vellykket - herlige tilbakemeldinger tikket inn. Dagen etter ramla jeg sammen. Enda mer (ikke at jeg trodde at det var mulig). Som en våt klut. I både smurt og strødd kakeform. Mest det første.
Neser i alle varianter (alt annet enn åpen): Henholdsvis dedd, rennende og snørrete. Klar væske, gult, grønt, rosa, rødt og alskens varianter på aktuell fargeskala.
Feber, ekstra hodepine, press i skallen og dotter både her og der (mest i ørene), verk über alles, null stemme, sexy stemme, stygg hoste, slim, null energi, vondt i brystet, stål i sengebeina og god Tempur-madrass.
Og masse vin. Otri-vin.
Det aller verste er at jeg ikke fikk sett eldste avleggeren min mer enn to ganger. Først hjemme fra det store utland i 2.5 uker, og med en skummel (les: smittefarlig) moder, så er det ikke verdt å ta noen sjanser.
Kakedeig. Kake-meg. Kakerøre.
Til deg det gjelder: Bed godring! Til deg det ikke gjelder: Fortsett sånn, og hold deg på beina (:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar