Det er èn stol for mye

fastslo han.

- No way! Hun responderte raskt.

Han telte. Nok en gang.

- Det er faktisk en stol for mye her nå!

- Nei, det er det ikke... men det er en person som mangler!



Snart smilte de begge. Både han og hun hadde rett.



Har du telt? Det har ikke jeg. Ikke nå lenger.



Jeg synes jeg hører mammas høye stemme: "Ikke snuble i bardunene, da!"

Ikke ante vel jeg hva dèt var. Bardunene. Det var kanskje derfor jeg til stadighet gikk på trynet. Eller - ikke.

For jeg brukte helst beina til å gå med. Men iblant gikk det (bokstavelig talt) jo galt. Den gang da, som nå.

Jeg lærte ikke hva en bardun er, før jeg lærte å telle... eh; telte.

Nå er jeg IKKE fornøyd

Hvorfor?

Fordi jeg har vaska opp.

Vanligvis er jeg veldig hæppi når oppvaska er unnagjort. Men armen min er ikke glad nå. Så jeg er det heller ikke.

Enkelte ting skal jeg ikke gjøre nå for tida: Vaske opp, for eksempel. Prøve å vri opp kluter eller tøy. Røre i kjeler. Skrive (som nå). Nei da; her er ikke bloggtørke. Kreativiteten blomstrer som ca. aldri før, den. Men jeg skal/bør ikke skrive. For (ikke 'lovens lange arm') Torunn sin skrivearm liker/tåler det slett ikke. Håndarbeid? Glem det. Bevege armen? Noup.

Oppvaska har en lei tendens til å hope seg opp, når det ikke tas unna (skjønner ikke det der, gitt?!). Og jeg liker orden. Så - OK, da - jeg er fornøyd! Fordi oppvaska er tatt. Vekk. Gone. Borte.

(Et par kjeler MÅ skrubbes med stålull - men dèt skal jeg jaggu meg be min verre halvdel om å gjøre, neste gang han og jeg ses... i morgen).

Nå skriver jeg noen ord (selv om jeg altså ikke bør gjøre det), og så får armen være eller bli
så sinna som den bare vil.

På den annen side: Vondt er det, åkkesom. Så jeg kan like gjerne gjøre noe 'nuftig (som å vaske opp). Eller ufornuftig (les: skrive). Iblant.

Nå føler jeg meg som en uskikkelig unge: Har gjort - og gjør - noe som jeg vet at jeg ikke burde ha gjort.

Grounded. Jeg tar meg en kopp te, velsigner air condition'en og livet, og tar smertene som
de måtte komme. Jeg skal leve, for pokker. Og gjør det.

Psykisk er jeg i opphøyd modus. Så får heller fysikken være nedbøyd. Bah.




Tæjk kær!

Du ska itte tøva

burt sumarnatta

#/&!§=&?% !!

- ?

- Tegnestiften, vel!

- ?!

- Jeg hadde et SÅ godt grep, og så glapp den!

- Nå ja. Du hadde jo ikke mista den, om grepet hadde vært bra nok.



Sa man... - ilskt blikk?

EL COPERO

er en veldig god rødvin. "Bløt, søtlig og umiddelbar, hint av røde bær", som Vinmonopolet omtaler den. Noe saftpreget. 

En fyrig og flørtende spanjol fra Valencia. 

En både deilig, sommerlig og drikkevin, som jeg kaller det. (Jeg drikker aldri ikke mye, og... alkohol til mat? Nei takk!)

Dagens reklame.

Og en stor takk til min kjære, som kom over denne vinen. Selv har jeg fremdeles ikke kommet over den (misforstå meg rett ;)

Om-nom-nom!*ønsker meg til bursdagen min* 



Ha en god juninatt, a', du! Og ta vare.

Dårlige nyheter

har det med å bringe en fullstendig ut av fatning.

Det samme gjør gjerne det motsatte (og nå tenker jeg slett ikke på det som ikke bringer en ut av fatning, altså!): Godt nytt.

Nå fikk jeg nettopp en sen telefon... med positivt nytt. Veldig herlig nytt.

Gratulerer! sier jeg, og: Takk (både til deg som våget, og heiv deg ut'i det - og til den som så deg)! Og: "Det ordner seg for jenter!"

Veien blir til mens du går.

Det blir lite søvn i natt. Eller kanskje ikke.

(Og sommernatt blir det, uansett. Søvn, likeså.)


WEEE (:

Vi vet vel alle om en sånn en

som snakker på både ut- og innpust. Skravla går. I ett.

Og skulle du en sjelden gang få inn noen ord, så: Mens du prater, så er det helt tydelig at h*n ikke lytter. Men tenker på det neste h*n skal si.

Disse energityvene er også mestere i å avbryte.

(Og ofte er slike dampveivalser overhodet ikke noe interesserte i andres ve og vel.)

Jeg husker godt en gang etter at "en sånn en" hadde forlatt skoleområdet. Aldeles utmattet, var jeg - og ble bare hengende der. "Sliten, Torunn?" spurte en venninne av vedkommende. Dulta bort'i meg. Og sa: "N.N. er fryktelig slitsom, det må jeg bare innrømme. Og man kan si hva man vil, men jeg vet ikke om noen som kan og vet så mye som den personen!"

Pause.

"Jeg vet om mange, mange som både kan og vet ubeskrivelig mye", sa jeg. "Men den store forskjellen er at de ikke skravler om det i ett sett!"

Stille ble det. Og jeg sluttet å henge.

Ja, man kan si hva man vil (;