Guttene våre fikk slippe i dag

og vondt, er det. Men godt... når det først var så ille at yngstemann (men likevel størstemann) fikk en kul/cyste i hodet - som nå etter hvert hemmet ham veldig på ulike måter, og som ikke ble verken bedre eller mindre... snarere tvert om. Dessverre.

I morgen er det en uke siden jeg oppdaget kulen. Og forverringen 'bare' fra i går til i dag, var merkbar og markant (enda det heldigvis ikke virket som om han hadde smerter). Vi bestilte time hos veterinæren i går. Og i dag var dagen.

Rotter er flokkdyr, og har det IKKE godt alene, ikke uansett, selv om eieren gjør sitt aller beste, og vel så det. Husk på det, er du snill: Et menneske kan ALDRI fullt ut erstatte en annen/andre rotte(r). Derfor fikk de to bestekameratene rusle samtidig. Som dyreeiere er vi fullt ansvarlige for deres velferd. Noe tilårskomne var de også, og dessuten stadig ille forkjøla.

Cyster (av ulik art) og ulike luftveisproblemer er blant de vanligste plagene hos Rattus Norvegicus. Ille synd, men sant. ÅR i menneskehetens tjeneste (som forsøksdyr) har gjort det slik.

Litt av noen personligheter - og FOR noen typer og individualister, som hver enkelt rottetass er!

Små eller store; å miste kjæledyr er vondt. Alle som har opplevd det, vet det.

Jeg er helt knekt

tenkte dèt


som

en gang var






et 





egg






 © Torunn Tangen

Hele verden holder pusten

mens en stor mann

kanskje snart

trekker den

for

aller siste gang






 (© Torunn Tangen)

Nå får slekt være slekt og slekt

i hvert fall resten av denne dagen.

Jæ ær døkti' sliten i huggu, tå æill kjærkjebok-glåminga. Å gla' førr ressultata.

Nå skal jeg ta-ta meg et glass med rødt (nei, itte saft) og nyte resten av denne junikvelden.

Før jeg finner senga. Gjesp. Sto opp 06.45 i morges.


Ta vare, 'a  ~ og sov godt, du!

John Terje Viken Knudsen ~ 14.01.1891-28.01.1972

Terje Knudsen - hans fulle navn var John Terje Viken Knudsen - kom til verden i Oslo den 14. januar 1891.

Han ble konfirmert den 18. juni 1905 i Grønland kirke, Kristiania (Oslo - nummer 4 her):

Kildeinformasjon: Oslo fylke, Grønland, Ministerialbok nr. 15 (1899-1919), Konfirmerte 1905, side 160. 
http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=3941&idx_id=3941&uid=ny&idx_side=-152

Terje Knudsen var min grandonkel, og jeg håper å få kontakt med hans etterkommere.



Takk og god hilsen fra Torunn

Jeg tenner et lys...

før jeg setter meg til med rot og røtter (les: slektsgranskning). Oftest.

Ikke spør meg hvorfor; dette er noe som jeg har hatt for meg i mange år. 

Det hender at jeg glemmer det - men aldri lenge.

Et lys. Til ettertanke og refleksjon. Et lys.

For døde og levende, for kjente og ukjente. For denne stakkars jorda som vi lever på. For historien vår (hva enten den er felles eller ei), fortid, forgangne tider... For allerede oppgåtte stier, og fullstendig gjengrodde og glemte sådanne. 

Her jeg sitter i mine digitale høytidsstunder, i vår digitale hverdag og surfer fra fødsel til død (via dåp, konfirmasjon, gjerne en vielse og barnefødsler innimellom)... levd liv... alt i løpet av noen små, korte minutter.

Ettertenksomhet. Stillhet. Kjærlighet. Ydmykhet. Respekt. Håp... for nåtid og framtid. Et blikk over skulderen. En takk. Eller tre.



Liksom som sandkorn, er vi. Alle sammen. Sammen.

I morges var det vondt å våkne...

Men, du verden så herlig, tenk; striregn på vindusrutene her! Så det var å sende en SMS til min elskede forlovede, få på seg noen filler og en ulljakke, sette i gang trakteren, svinge innom doaletten, tenne lys, hente pledd - og nytrakta morgenkaffe. Alt mens PC'n (også) dro seg i gang.

Man er SÅ lei av stadig sutring og syting, klaging og surving. Spesielt når det gjelder været. Været er og blir - nettopp som det er og blir... og kommer. Det er absolutt ingen verdens ting vi får gjort med det; annet enn å ta et valg: Gjøre det beste ut av det. Eller sutre.

Jeg tror mange mener at dèt å klage over været, er en grei måte å få oppmerksomhet på (negativ oppmerksomhet, men dog... oppmerksomhet). Vel; på meg funker det definitivt ikke (:

~ * ~ * ~ * ~

Så langt har jeg vært veldig flink i dag. Ekstra dyktig, faktisk! Ja, positivt selvsnakk er ubeskrivelig viktig. Når det er på sin plass. Ellers er mange av oss "gode" til å dytte ned både oss selv og andre, med det tvert motsatte. Og når det gjelder oss selv, skjer det vel oftest ubevisst. Av uvane. Snu det, da vel. Det er helt opp til deg, det.

Tankene går stadig til avleggerne mine. Nå for tida sendes ekstra tanker til den så iherdige og kjempeflinke psykologi-studenten min: To eksamener i forrige uke, og hele tre eksamener inneværende uke. Vi krysser alt det vi har, og som kan krysses!



Ha en god dag, og vær selv god mot denne dagen, og alt og alle som er og kommer i den. Og ta vare.