Babybilder fra 2. mars - 5 dager

Her er liv og røre, knøttene rotter seg sammen (bokstavelig talt) - noen sover, rykker til i søvne, værhår vibrerer, de ligger oppå hverandre, finner varme og trygghet og venter på mammaen sin... og på enda mer mat.

Brats beveger seg raskt! Fortere enn man skulle tro. Disse fire bildene er tatt fortløpende (bokstavelig talt).

Fikk catch'a rømlingen. Som var ute på prøve.

Liv. Utvikling. Bevegelse. Dèt å vokse. Erfare. Læring. Bevisst, og ubevisst. Det er dèt det dreier seg om... eller hva?

Ha en fin ukestart i dag, 'a, du (:

Ronkel Cocos

Skulle jo si "onklene Cocos og Cuddle" (om de to flotte, store gutterottene våre), etter at Lotta var blitt mamma. De er jo blitt onkler, nå da (selv om de ikke er i familie med Lotta - etter det vi vet).

Men: 'Ronklene', ramla det ut av meg. En taleleif av dimensjoner (godt andre ikke hørte oss!). Og både forloveden min og jeg fikk oss en god og lang latter.

Etter den snakkeblemma, så har vi kalt dem 'ronklene'. Hva ellers?

Tittei!

Hans fulle navn er 'Cream Cocos', og han kom til oss den 17. desember i forfjor.

Sammen med Cuddle (som også får få sin egen, personlige presentasjon, synes jeg). Begge er de såkalte dumbo-rotter.

Cocos er hvit og beige, og har røde øyne. Han er nå en eldre herremann. Han har alltid vært litt skvetten av seg (ulikt tamrotter flest), uten at vi kjenner årsaken(e) til dette. Og han kan finne på å bite, men oftest ikke
hardt.

Han er nokså leken, liker å stelle Cuddle, og han er veldig glad i arkitektur og bygging. Spesielt med avis- og blomsterpapir.

Og han er stor (vi har ikke veid ham).

Derav ett av (de mange) kjælenavnene hans: Kokosbolla vår (:


Ta vare, og ha en god natt!

4 dager i går (:

Vi så tydelig at noen av tassene allerede har begynt å få barter - altså værhår! 

Enkelte har alt antydninger til pels nå; den første vårfrakken deres.

Anleggene til øyne er langt tydeligere nå. Og en av de små har hvit halespiss. 

Ørene er også så skjønne. Og perfekte.

Mamma Lotta er travel, som vanlig. Men nå bevilger hun seg endelig pauser utenfor huset iblant. 

En aldri så liten rat-nap under brua deres gir ny, tiltrengt energi.

Kattemat "sis. Lohta" (finsk for "med laks") smakte for Lotta. 

Takk til Verstefar!

De to første babybildene

Rotteknottene, 3 dager - torsdag den 28. februar:

Etter å spent ha løftet opp Casa Rata (huset deres) tok vi forsiktig opp ungene, en etter en. La dem i hendene våre. Ga dem varme. Hentet varme. Snuste og blåste litt på dem. Telte dem.

Ungene er både velfødde og skrukkete - og huden deres er så gjennomsiktig, at man kan se innvollene på mange av dem. Vakre er de ikke å se på, akkurat. Ikke enda. Men bare vent (:

Èn er vesentlig mindre enn de andre. Vi håper selvsagt at samtlige klarer seg. 

Vi var godt forberedt: De fikk biter av frottèhåndklær å ligge på. Og enda flere strimler av bomullsstoff over seg. Før vi bygde opp redet/bolet igjen (bestående av strø - kokosbark, mat som rottemamma'n har samlet sammen, papirstrimler og annet). Og satte huset på plass igjen. 

Jeg henta Lotta, som hadde vært i senga mi imens: En stressa og hyper, travel rottemamma - som dog hadde tid til å kose. Litt. Før hun kom hjem igjen, snuste rundt, og glad konstaterte at matskåla var fylt opp igjen. Der var også valnøtter. Senere fikk hun blant annet mais. Hun spiser og spiser. Ikke så rart; hun skal ha så næringsrik melk som mulig til alle brats'ene sine. Og dessuten selv ha overskudd.

Antallet? Hele tretten... 13!!


God natt og sov godt, 'a!




(1581)

Ut av skapet...

tar jeg dem, nøste etter nøste.

Av hvert nøste  blir det to kvadratiske strikkelapper.

Lappeteppe neste.

Men - når? Vet ikke. Stort eller lite? Det vil vise seg. Hva med tilhørende pute(r)? Me fer sjå.

Det er koselig (og dessuten helt nødvendig) med "TV-strikketøy". 

Kunststrikking, hekling, strømpestrikk og diverse annet håndarbeid krever min fulle oppmerksomhet. 

Ca. hele tida.

Dèt gjør derimot ikke disse lappene. For med lang og god øvelse, så går rettstrikking av seg selv.

Lapptopp!

Ha en god torsdagsnatt, 'a, du (:

Jeg har blitt Verstemor!

Min kjære og jeg satt i stua og pratet. Iblant hørte jeg liksom... fjern kvitring. "Står et vindu åpent?" tenkte jeg. Enda jeg visste så vel at nei, det gjorde det ikke. Og: 'Tenk at våren er her, og at småfuglene høres så godt!', var neste tanke. Men vel har herr og fru Skjære hatt fast tilhold i et tre i hagen her, i årevis, med unger og alt som hører til. Og konkurrerende og kranglevorne kråkemakere høres også godt, og på brettet her får pippippene sitt daglige brød og vel så dèt... men nå var lyden så nærme, at den liksom var... i stua. Spesielt lytt er her heller ikke. Hm...

Jeg spisset ørene. Det ble stille. Vi snakka mer, så: "Kvirrevitt, pip, pip". Helt tydelig. Vi så på hverandre. "Er det virkelig mulig?!" utbrøt jeg. Vi reiste oss samtidig, og nærmet oss buret til Lotta. Forsiktig. I andre enden av - stua. Stille. Og så: "Piiip!" Visst rakkern; hun var jo i ferd med å føde, eller hadde allerede fått unger! Vi så på hverandre. Smilte. Så på klokka. Den viste ca. 15.

Bare et par timer tidligere hadde vi hatt jåtta oppe. Lenge; sikkert en time. Hun tygget tenner på den så spesielle og trivelige rottemåten. Koste seg og tok en liten lur. Så var hun både aktiv og spretten. Alt til sin tid. De par siste dagene har jeg hatt mine mistanker. Og kjente på magen hennes. Syntes det rørte seg og 'boblet'; men det kunne jo like gjerne være tarmbevegelser.

Flinke, gode Lotta! Først omtrent 7 timer senere kom hun ut av huset deres, for å spise og drikke. (Og tenk, hun er førstegangsmamma - imponerende dyktig!) Der inne skimtet jeg minst 6-7 kreklinger. De nyfødte er ikke akkurat pene å se på, nei. På torsdag skal vi ta opp ungene, telle dem, undersøke, rydde i bolet, bytte håndklær og papir. Tre døgn bør ungene være, før de kjenner på menneskelukt første gang.

Nå vil jeg kjenne på gleden og undringen. Jeg sitter og smiler for meg selv når jeg hører pipinga (som jeg har savnet den lyden!).

Hurra, jeg er blitt Verstemor! Med stor V, om jeg får be. Et egennavn. For jeg har jo et eget navn nå, for de små rotteknottene: Verstemor. Og så Verstefar, da. Gratulerer!

(Har du hørt benevnelsen Verstemor før? Det umiddelbare svaret ditt er ganske sikkert "nei". Jeg kom plutselig på det uttrykket, ved juletider i fjor. Etterpå har jeg ønsket å bli Verstemor. Og nå er jeg det. Yeah!)

"Landet" med dette garnet

- og landet mykt:

Valget falt på (ja; jeg landet jo!) Trysil-garn. Superwash fra Europris (dagens reklame). Etter anbefaling fra flere. Det koster kr. 20,- per nøste. Slett ikke verst!

Av dette garnet skal det bli nattsokker til min verre halvdel (derfor såpass mange nøster med grått). Og begynnelsen på et strikket lappeteppe.

Hissig fibromyalgi til tross. Eller: Nettopp derfor.

Jeg skal forresten bli flinkere til å legge ut bilder av prosjektene mine. Og annet. Det vil si: Bli flink. For jeg har jo forsømt meg helt på dèt området. Så langt. Jeg både har - og tar - bilder av så mangt (;

Ta vare, 'a, dere! Og ha en god torsdagsnatt, med ditto drømmer c",)