Slektsforsker

er jeg ikke.

Jeg har altfor stor respekt for forskere, til å selv ville kalle meg "forsker".

Enda forsker jo ikke er noen beskyttet tittel. Eller - nettopp derfor.


Slektsgransker... ja. Jeg gransker (egen og andres) slekt.

(I og for seg så forsker jeg jo... ettersom jeg haler fram røttene,
leter, og snur slekta opp ned (hadde jeg nær sagt) og registrerer.
Men: Slektsforsker? Nope, det går jeg altså ikke med på!)

Og endelig er jeg så smått i gang igjen, etter lengre tids pause.
Alt til sin tid :)


Nå i kveld kom jeg over et barn i morsslekta mi, i folketellingen i 1910.

Bare minutter senere hadde jeg sporet opp guttens mor;
døpt i Grønland menighet i Kristiania, tilbake i 1890.



Jeg kjenner på undring. Mest av alt på ydmykhet.

For ikke å snakke om... perspektiv.



Vi lever så kort tid...



Hva er virkelig viktig her i livet?



Carpe momentum.

Momento Mori.