En psykisk knekk

skal forties. Det er sånt man raskt og glatt feier under teppet på et grovt gulv, og lar forbli der. ("Hysj!" og "glem det!") Og når bulen (under teppet) synes, så er det på høy tid med høytid, og gjøre jule(eller juli-)rent. For all del, skynd deg; før noen andre oppdager knekken(e) som du hadde!

For knekk, nei - dèt snakker vi slett ikke om! Og skulle man likevel være så freidig at man finner på å nevne det, så: "Alle har problemer i blant - nå snakker vi om noe annet, dere! Nei men fru Nilsen, da - har du brukket armen din? Stakkars arme menneske!"

Akk, du arme. Det hender. Med never. (Jeg forsto den!)

Armbrudd og beinbrudd kan preikes om. Og gips og krykker kan vanskelig skjules - i lengden. Eller på grunn av tykkelsen. Enkelte synes visst at nyheten om brudd i parforhold er ekstra festlig å boltre seg i. Noen bruddstykker her og der. Strømbrudd er et akseptabelt samtaleemne... innen visse - kretser. Men knekk? Juleknekk er greit. Psykisk knekk? Nei. Absolutt ikke!

Dette selv om absolutt alle har det og har hatt det av og til, opp gjennom årene. Noen oftere enn andre, andre oftere enn noen og noen andre enn oftere.

Årsakene til en psykisk knekk kan være så ymse: Tanker og bekymringer, trøbbel med avleggerne, sorg, problemer i hjemmet, med partneren, på jobben, sykdom, mobbing, tap, pågående prosesser, økonomi, vonde minner, skuffelse, smerter, avslag... og så mye, mye mer.

Det er like mange årsaker til knekker, som det finnes knekker: Utallige, med andre ord.

En vond, tykk grøt som er klin umulig å svelge. Ørten grunner, blandet sammen i en alt annet enn salig miks. Å sortere tankene virker klin umulig. 

Men du: Snakk om det! Med noen du stoler på. En fortrolig. Med legen din, om du ikke har noen andre. Eller ring en hjelpetelefon. Det er ikke flaut. Tvert om; du viser jo både handlekraft og styrke, nettopp ved å ta kontakt! Og vedkommende som tar telefonen har selv vært ute en vinternatt før. Eller to. Og dessuten opplevd kalde sommerdager.

Og det er mange som mener at det hjelper å skrive om det. Ta vare på papirhaugen. Eller sett fyr på hele greia. Det er ditt valg. Din knekk. Men ikke la den forbli din, snakk helst med noen!

Etter den psykiske knekken, så kommer enten bedringen... eller depresjonen. Selv har jeg vært deprimert to ganger i mitt liv; som 17-åring, og for åtte år siden (men det er helt andre historier). Og jeg unner ingen å være deprimert!

Du...? Ta vare på og vær snill mot deg selv, 'a!