ble igjen et emne i programmet "Året med kongefamilien".
Kongen og Dronningen er høyst enige om at den gode samtalen er å snakke - "og å lytte, ikke minst". Og om den store viktigheten av gjensidighet: Samtalen skal være toveis.
Jeg sier meg helt enig. Men skynder meg å tillegge at iblant er det den ene som har størst behov for å snakke (mest). Som trenger lyttende ører, og kanskje råd. Andre ganger er det samtalepartneren som har behov for å prate ut. Mens den andre låner øre. Igjen: Toveis. Gjensidighet.
Den gode samtalen kan også være om vonde ting. For det er godt (og dessuten helt nødvendig) å få ut det vonde iblant. Å både sette og rette lyset mot det. For troll sprekker, som kjent; når de får lys på seg. Poff!
Dersom man ser for seg to som er i en god samtale, kan man nokså lett forestille seg personene slik: Lett bøyd mot hverandre, ca. vekselvis alvorlige og smilende, èn eller begge gestikulerende, og de prater med rolige stemmer.
Faktum er at den gode samtalen også kan være høylytt: Engasjement, uenighet, kontrovers, kompromisser, løsninger... Det er både fint og nødvendig å legge fram både det ene og det andre. Og følelsen er oftest... ja, nettopp; god - når praten er overstått.
(Når alt er lagt på bordet. Og man selv føler seg... helt under bordet.)
Man har muligens fått litt av hvert å fundere over. Man har lært noe nytt. Blitt beriket. Blant annet.
I trygghet. Og tillit. Fortrolighet.
FRAM FOR DEN GODE SAMTALEN!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar