I dag: Kål-i-får. I morgen:

Får-i-kål.

Om nom nom. Yam yam!

Kan sånn ca. ikke vente.






 © Torunn Tangen

Kysser natta på

Natta kysser på

Nattakyss



Lyst



Natta kysser
på



Mørkt



Natta




- kyss


 © Torunn Tangen

Du... Ja, DU, ja!

Jeg har "fulgt deg" fra før du ble født.

Dessverre har blant annet geografisk avstand gjort at jeg langtfra har sett deg så ofte som jeg har ønsket og villet det.

Snakket ikke så lenge med moren din forleden. Men hun fortalte meg at du hadde stukket av. Du? Stukket av? Du er èn av de smarteste på din alder, som jeg vet om. I tillegg er du god. Til så mangt. Reflektert. Kjekk. Humoristisk. Velformulert. Og så mye, mye mer.

Man kan sette opp en tøff maske utad. Mens det aller tøffeste man gjør, det er å si "nei takk". Når noen fra et dårlig miljø ber en henge med, gjøre sånn eller slik, eller hva den nå enn måtte være. Det beste og tøffeste, det er å heve hodet. Gå sin vei (og ikke deres vei). Ikke la seg overtale. Finne på noe annet. Gjøre noe lurt. Lekser, for eksempel. Eller trene. Eller begge deler. Dèt er lurt, det. Alt sammen. Og jeg vet at du vet det (:

Jeg vet ingenting mer enn det lille moren din rakk å fortelle meg. Men jeg håper inderlig at du ikke henger rundt med folk fra miljø som ikke er bra, eller at du er det minste fristet til det.. Men jeg ble redd for det, et kort øyeblikk. Grunnløst, håper jeg. For du er slett ikke dårlig - du er god. 

Du har dessuten valg. Og så langt har du gjort så fine, kloke, vel begrunnede og... "voksne" valg (om du skjønner hva jeg mener. Det gjør du helt sikkert. Selv om vi voksne ikke alltid gjør riktige, kloke, fornuftige valg - eller nettopp derfor, vet du) i livet ditt. Du har tyngde. Også fornuftens tyngde.

Såpass stor, fornuftig og forutseende er du, at du vet det fort kan komme til å innebære politi, ulykker, for tidlig debut, eksperimentering med både det ene og det andre, hærverk, annen kriminalitet, erstatningssaker, barnevern, ungdomshjem... you name it. Det kan faktisk ende med døden.

Her har jeg nevnt bare litt av alt det som kan skje i dårlige miljø, og med folk som dilter etter flokken og henger med. Ikke akkurat noen ønskesituasjoner, dette. Det er da også derfor så mange kloke, unge mennesker heldigvis styrer langt unna slikt. Og gjør sunne valg for seg og sine. Det er det som er skikkelig tøft, vet du! 

Tilbake til dèt med tyngde: Du er ikke en som "viljeløst" bare dilter etter andre. Men har tyngde og styrke til å gå din (egen) vei. Rette nakken. Heve hodet. Og blikket ditt. Framover. 

Du er så heldig at du har en mor som virkelig bryr seg om deg. Du er også så heldig at du har yngre søsken. De ser opp til deg. Du er deres rollemodell. Det DU gjør, vil de sannsynligvis gjøre etter deg. Du har litt av et ansvar. Men dèt ansvaret er du gitt, nettopp fordi ingen hvemsomhelst ville ha klart det. Men DU greier det. Fordi du er ingen hvemsomhelst. Ingen taper. Men en vinner.

For du er god, vet du. Og du kan bli enda bedre - for du har alle muligheter. Vær så snill; gjør det som er viktig. Og riktig. Og er du i tvil, så kan du snakke med moren din om det. Eller andre voksne.

Det er ikke lett å være ung. Det er ikke lett å være voksen, heller. Men det er en annen sak. For akkurat her og nå så er det nettopp deg jeg skriver til.

Moren din kan ikke klandres for at hun ble syk i sommer. Det kan ikke du heller. Hun er der for deg. Vær der for henne. Dere fortjener det virkelig. Begge to. Småsøsknene dine også. Alle sammen.

Yngre søsken, ja. Det er ikke alltid noen lett situasjon. Og man trenger fri fra mas og ståk. Behøver fred og ro iblant. Snakk med moren din om hvordan og hvor du kan få slike helt nødvendige pusterom iblant. Kanskje du kan finne nye, andre og spennende interesser, også?

For moren din kan så mye, blant annet å forhandle. Vær positive, begge to. Og forhandle dere fram til enighet om for eksempel når du skal komme hjem. Og sørg så for å være hjemme til den tiden som dere ble enige om. Da får hun jo enda mer tillit til deg (fordi du fortjener det). Strekker seg enda lengre neste gang. 

Hold avtaler. Vis deg tilliten verdig. Slik hun er det, slik hun gjør det.

Hun trenger pusterom, hun også, vet du. Og når hun er redd og bekymret for deg, så holder hun den. Pusten. Men vi trenger alle frie luftveier. Og å få puste fritt. Mest mulig bekymringsløshet. Enda en grunn til å holde seg langt unna dårlige miljø (;

Moren din gjør så godt hun kan. Det har hun alltid gjort. Og vi er redde for at det skal skje noe med de vi er glad i, ikke sant? Som du nok var redd for henne i sommer. Ikke la henne være og bli søvnløs og grå av redsel, skrekk og gru for hva som i verste fall kan ha skjedd deg. Kom hjem, og til avtalt tid. Vær så snill. Du er for fornuftig, for god, for sterk, for tøff, for mye verdt, til noe annet.

Vær deg selv. Da er det bra, og da er du bra.

Vær deg selv. For du er bra.

Gjør gode valg. Det vil du aldri angre på. Ære og samvittighet.

Mange er ubeskrivelig glad i deg og bryr seg om deg. Jeg er èn av dem. Alltid. Husk at jeg bare er et par tastetrykk unna. Bestandig.

Takk (:

Det er èn stol for mye

fastslo han.

- No way! Hun responderte raskt.

Han telte. Nok en gang.

- Det er faktisk en stol for mye her nå!

- Nei, det er det ikke... men det er en person som mangler!



Snart smilte de begge. Både han og hun hadde rett.



Har du telt? Det har ikke jeg. Ikke nå lenger.



Jeg synes jeg hører mammas høye stemme: "Ikke snuble i bardunene, da!"

Ikke ante vel jeg hva dèt var. Bardunene. Det var kanskje derfor jeg til stadighet gikk på trynet. Eller - ikke.

For jeg brukte helst beina til å gå med. Men iblant gikk det (bokstavelig talt) jo galt. Den gang da, som nå.

Jeg lærte ikke hva en bardun er, før jeg lærte å telle... eh; telte.

Nå er jeg IKKE fornøyd

Hvorfor?

Fordi jeg har vaska opp.

Vanligvis er jeg veldig hæppi når oppvaska er unnagjort. Men armen min er ikke glad nå. Så jeg er det heller ikke.

Enkelte ting skal jeg ikke gjøre nå for tida: Vaske opp, for eksempel. Prøve å vri opp kluter eller tøy. Røre i kjeler. Skrive (som nå). Nei da; her er ikke bloggtørke. Kreativiteten blomstrer som ca. aldri før, den. Men jeg skal/bør ikke skrive. For (ikke 'lovens lange arm') Torunn sin skrivearm liker/tåler det slett ikke. Håndarbeid? Glem det. Bevege armen? Noup.

Oppvaska har en lei tendens til å hope seg opp, når det ikke tas unna (skjønner ikke det der, gitt?!). Og jeg liker orden. Så - OK, da - jeg er fornøyd! Fordi oppvaska er tatt. Vekk. Gone. Borte.

(Et par kjeler MÅ skrubbes med stålull - men dèt skal jeg jaggu meg be min verre halvdel om å gjøre, neste gang han og jeg ses... i morgen).

Nå skriver jeg noen ord (selv om jeg altså ikke bør gjøre det), og så får armen være eller bli
så sinna som den bare vil.

På den annen side: Vondt er det, åkkesom. Så jeg kan like gjerne gjøre noe 'nuftig (som å vaske opp). Eller ufornuftig (les: skrive). Iblant.

Nå føler jeg meg som en uskikkelig unge: Har gjort - og gjør - noe som jeg vet at jeg ikke burde ha gjort.

Grounded. Jeg tar meg en kopp te, velsigner air condition'en og livet, og tar smertene som
de måtte komme. Jeg skal leve, for pokker. Og gjør det.

Psykisk er jeg i opphøyd modus. Så får heller fysikken være nedbøyd. Bah.




Tæjk kær!

Du ska itte tøva

burt sumarnatta

#/&!§=&?% !!

- ?

- Tegnestiften, vel!

- ?!

- Jeg hadde et SÅ godt grep, og så glapp den!

- Nå ja. Du hadde jo ikke mista den, om grepet hadde vært bra nok.



Sa man... - ilskt blikk?