T O T A L T uansvarlig dyrehold!

I dag bestemte vi oss for å endelig hilse på føllet.

I en liten innhegning står de, mor og barn. Vidunderlig vakre!

Merra ikke så svai i ryggen lenger nå, som da hun var høydrektig.

Føllet: Våkent, nysgjerrig, småredd, og så videre - slik velskapte, normale føll er.

Innhegningen: Liten, som nevnt. Skjeve stolper, ikke langt nok slått ned i leirjord.

En rad hvit tråd øverst, nest øverst er det ståltråd,
så en slags kabel nest nederst. Nederst er det ståltråd. Uten strøm.

Straks jeg gikk ut av bilen, kom føllet imot meg. Snuste gjennom gjerdet, lot seg
lyske i manen, gned mulen opp og ned på armen min, tillitsfullt, småbeit, helt herlig.

Moren hilste, var trygg i seg selv og på meg, viste hun - via kroppsspråket.

Jeg skulle til å gå, da føllet gikk rett mot gjerdet. På det. Satte seg fast.
Jeg fikk signalisert til min verre halvdel; "skynd deg!"

Føllet rygget, satte seg fast, det ble snart tilløp til panikk, merra humret lavt til folen,
i forsøk på å berolige det, mer panikk, jeg satte bredenden til (ikke smal), fikk heldigvis
avverget at føllet kom seg gjennom gjerdet og ut av innhegningen.

Da så jeg at faren ikke var over; meter på meter av den nederste ståltråden
lå faktisk på bakken, i gjørma, flere meter inne i det lille, "gjerdede" området.

Føllet satte nå nærmest ene foten og hoven fast i det, og jeg var parat til å dukke inn
og fjerne den så farlige tråden.

Folepus kom seg heldigvis løs på egenhånd.


Mannen min og jeg dro inn ståltråden, fikk snurret den rundt snellene, og strammet til.
Ståltråden var hel, og festet til låveveggen.

Med dette så avverget vi en katastrofe - ganske sikkert.
Føllet ville ha satt fast en fot eller flere. Kanskje blitt strypt, kvalt.



Bruk hu'e, for fanken! Bruk sauegjerde 
- eller annet egnet - når man har merr med føll!




Fremdeles er jeg skjelven, etter denne opplevelsen.

Alt skjedde så fort. Som det gjerne gjør, med føll...
og andre, relativt "nye", uerfarne vesener her på jorda.



Jeg har sett og opplevd mye opp gjennom (og er heldigvis hestevant).

Dette er det verste jeg har sett. Uten sammenligning.

La meg slippe å oppleve og se noe lignende igjen.

Enda viktigere: La dyr få slippe hodeløse eiere og andre "ansvarlige!"

Takk.




Ta vare! Både på deg selv, og på dine medmennesker - og på dyr!

Slektsforsker

er jeg ikke.

Jeg har altfor stor respekt for forskere, til å selv ville kalle meg "forsker".

Enda forsker jo ikke er noen beskyttet tittel. Eller - nettopp derfor.


Slektsgransker... ja. Jeg gransker (egen og andres) slekt.

(I og for seg så forsker jeg jo... ettersom jeg haler fram røttene,
leter, og snur slekta opp ned (hadde jeg nær sagt) og registrerer.
Men: Slektsforsker? Nope, det går jeg altså ikke med på!)

Og endelig er jeg så smått i gang igjen, etter lengre tids pause.
Alt til sin tid :)


Nå i kveld kom jeg over et barn i morsslekta mi, i folketellingen i 1910.

Bare minutter senere hadde jeg sporet opp guttens mor;
døpt i Grønland menighet i Kristiania, tilbake i 1890.



Jeg kjenner på undring. Mest av alt på ydmykhet.

For ikke å snakke om... perspektiv.



Vi lever så kort tid...



Hva er virkelig viktig her i livet?



Carpe momentum.

Momento Mori.

Noe fundamentalt galt

- hva da, mon tro?

Finn feilen(e)!

Jeg fikk meg en god latter, da jeg kom over disse serviettene.

Og jeg var ikke alene om å le :)


Ønsker deg en god natt.

Lytt til intuisjonen

- eller "institusjonen", som jeg sa, den gang da jeg var lita.

Intuisjonen, den tar nemlig sjelden feil.

Aldri - vil nå jeg hevde. Bestemt.

Den vomfølelsen, den stemmen fra magen; som forsøker å fortelle deg ett og annet.

Kjenn på følelsen... lytt til stemmen!

Og du vil bli spart for så mye og mangt.
(Og dessuten vil mye mer positivt hende deg.)


Sov godt og drøm vakkert, du så gode!

\m/ <^x^> \m/

Farghet lykt - espeilt

Velgh selv.

Gnatt gnatt, sohv godt!

Vinn ETT AV FREM gavekort!

Lykke til :)

Det er ikke godt å si...

Men det er jaggu ikke vondt, heller.





 © Torunn Tangen