Da det ringte på

- Det er oppe nede, ropte han. Og stemmen hans nådde henne, forsto han.


Tiden gikk. Han også, ned trappa. Han åpnet døra. Ingen der. - Hun har nok gått, tenkte han. Skuffet.


Mens han låste ytterdøra, hørte han at noen tok i håndtaket på verandadøra. Utbruddet han kom med, vedrørende dèt å være et eldre menneske i et stort og upraktisk hus over tre etasjer, var ikke engang forståelig for ham selv. Han subbet oppover. Tok en nødvendig pause på platået. Endelig oppe, krysset han stuegulvet. Gjennom de blanke glassrutene og -flatene så han... ingen, helt klart. 


Han ropte etter henne, også denne gangen gjennom det ene kjøkkenvinduet, høyt: - Det er oppe oppe nå! Hun svarte og han simpelthen hørte henne smile, selv på god avstand. For hun hadde allerede rundet portstolpen og var på vei nedover gaten. 


Nå tasset han mot trappa igjen. For å åpne nede. Mens han helt hadde glemt at han helt hadde glemt å åpne oppe.


Iblant er det oppe oppe, det er ikke oppe nede, så mangt er opp ned og nede er det åpent. Av og til. Til og av.


Oppe kan det være tomt, tålmodighet lønner seg, misforståelser kan knapt være til å svelge, og andre ganger serveres glede til dessert.








©Torunn Tangen