og den formen har jeg befunnet meg i helt siden 1. juledag. I fjor. Nede for telling.
Tett som en potte. I romjula ga jeg avleggerne mine en gylden sjanse: De kunne få det skriftlig; at mutter'n er tett i hu'e. Men dèt visste de jo for lengst, sa de. Og så: "Det behøves ikke". Jeg har ikke engang våget meg på å gjøre en tolkning av dette utsagnet...
I romjula hadde min forlovede rund bursdag (HURRA!). Og jeg stelte i stand. Med uvurderlig god hjelp. Og feiringa ble til de grader vellykket - herlige tilbakemeldinger tikket inn. Dagen etter ramla jeg sammen. Enda mer (ikke at jeg trodde at det var mulig). Som en våt klut. I både smurt og strødd kakeform. Mest det første.
Neser i alle varianter (alt annet enn åpen): Henholdsvis dedd, rennende og snørrete. Klar væske, gult, grønt, rosa, rødt og alskens varianter på aktuell fargeskala.
Feber, ekstra hodepine, press i skallen og dotter både her og der (mest i ørene), verk über alles, null stemme, sexy stemme, stygg hoste, slim, null energi, vondt i brystet, stål i sengebeina og god Tempur-madrass.
Og masse vin. Otri-vin.
Det aller verste er at jeg ikke fikk sett eldste avleggeren min mer enn to ganger. Først hjemme fra det store utland i 2.5 uker, og med en skummel (les: smittefarlig) moder, så er det ikke verdt å ta noen sjanser.
Kakedeig. Kake-meg. Kakerøre.
Til deg det gjelder: Bed godring! Til deg det ikke gjelder: Fortsett sånn, og hold deg på beina (:
fredag 11. januar 2013
torsdag 10. januar 2013
Yrke: Ressisjør
Selvsagt er ikke 'ressisjør' noen yrkestittel. Ingen 'ressisjerer' filmproduksjoner.
Men spiss ørene, er du snill; og legg merke til heretter, at... selv garvede program-verter og -ledere altså presterer å si 'ressisjør'. Spesielt ofte hører man det på en dag som denne; ettersom filmen "Kon-Tiki" er blitt Oscar-nominert. "Og ressisjørene er begge fra Sandefjord, og de heter..." Jau då. Smak på 'ordet' (som altså er ikke-eksisterende), og du finner fort ut at det smaker flaut. Blant annet.
Regissør (uttales resjissør), derimot: Er den som har (hatt) regien. Og som dermed har regissert ett eller annet.
Jeg har vært klar over (eller, skal jeg heller si lydhør overfor) dette... hva skal jeg nå kalle det... fenomenet, allerede i noen ti-år (dette uten at noen har gjort meg klar over det). Har også tipset noen programverter om det - og bedt dem uttale det riktig, fremfor å nevne en yrkesgruppe/ord som overhodet ikke finnes.
Gratulerer med nominasjonen! Nå er det bare å ønske "Kon-Tiki" (og alle filmens aktører) lykke til videre på ferden.
Ta vare, 'a, du (:
Men spiss ørene, er du snill; og legg merke til heretter, at... selv garvede program-verter og -ledere altså presterer å si 'ressisjør'. Spesielt ofte hører man det på en dag som denne; ettersom filmen "Kon-Tiki" er blitt Oscar-nominert. "Og ressisjørene er begge fra Sandefjord, og de heter..." Jau då. Smak på 'ordet' (som altså er ikke-eksisterende), og du finner fort ut at det smaker flaut. Blant annet.
Regissør (uttales resjissør), derimot: Er den som har (hatt) regien. Og som dermed har regissert ett eller annet.
Jeg har vært klar over (eller, skal jeg heller si lydhør overfor) dette... hva skal jeg nå kalle det... fenomenet, allerede i noen ti-år (dette uten at noen har gjort meg klar over det). Har også tipset noen programverter om det - og bedt dem uttale det riktig, fremfor å nevne en yrkesgruppe/ord som overhodet ikke finnes.
Gratulerer med nominasjonen! Nå er det bare å ønske "Kon-Tiki" (og alle filmens aktører) lykke til videre på ferden.
Ta vare, 'a, du (:
mandag 7. januar 2013
onsdag 26. desember 2012
Den gode samtalen
ble igjen et emne i programmet "Året med kongefamilien".
Kongen og Dronningen er høyst enige om at den gode samtalen er å snakke - "og å lytte, ikke minst". Og om den store viktigheten av gjensidighet: Samtalen skal være toveis.
Jeg sier meg helt enig. Men skynder meg å tillegge at iblant er det den ene som har størst behov for å snakke (mest). Som trenger lyttende ører, og kanskje råd. Andre ganger er det samtalepartneren som har behov for å prate ut. Mens den andre låner øre. Igjen: Toveis. Gjensidighet.
Den gode samtalen kan også være om vonde ting. For det er godt (og dessuten helt nødvendig) å få ut det vonde iblant. Å både sette og rette lyset mot det. For troll sprekker, som kjent; når de får lys på seg. Poff!
Dersom man ser for seg to som er i en god samtale, kan man nokså lett forestille seg personene slik: Lett bøyd mot hverandre, ca. vekselvis alvorlige og smilende, èn eller begge gestikulerende, og de prater med rolige stemmer.
Faktum er at den gode samtalen også kan være høylytt: Engasjement, uenighet, kontrovers, kompromisser, løsninger... Det er både fint og nødvendig å legge fram både det ene og det andre. Og følelsen er oftest... ja, nettopp; god - når praten er overstått.
(Når alt er lagt på bordet. Og man selv føler seg... helt under bordet.)
Man har muligens fått litt av hvert å fundere over. Man har lært noe nytt. Blitt beriket. Blant annet.
I trygghet. Og tillit. Fortrolighet.
FRAM FOR DEN GODE SAMTALEN!
Kongen og Dronningen er høyst enige om at den gode samtalen er å snakke - "og å lytte, ikke minst". Og om den store viktigheten av gjensidighet: Samtalen skal være toveis.
Jeg sier meg helt enig. Men skynder meg å tillegge at iblant er det den ene som har størst behov for å snakke (mest). Som trenger lyttende ører, og kanskje råd. Andre ganger er det samtalepartneren som har behov for å prate ut. Mens den andre låner øre. Igjen: Toveis. Gjensidighet.
Den gode samtalen kan også være om vonde ting. For det er godt (og dessuten helt nødvendig) å få ut det vonde iblant. Å både sette og rette lyset mot det. For troll sprekker, som kjent; når de får lys på seg. Poff!
Dersom man ser for seg to som er i en god samtale, kan man nokså lett forestille seg personene slik: Lett bøyd mot hverandre, ca. vekselvis alvorlige og smilende, èn eller begge gestikulerende, og de prater med rolige stemmer.
Faktum er at den gode samtalen også kan være høylytt: Engasjement, uenighet, kontrovers, kompromisser, løsninger... Det er både fint og nødvendig å legge fram både det ene og det andre. Og følelsen er oftest... ja, nettopp; god - når praten er overstått.
(Når alt er lagt på bordet. Og man selv føler seg... helt under bordet.)
Man har muligens fått litt av hvert å fundere over. Man har lært noe nytt. Blitt beriket. Blant annet.
I trygghet. Og tillit. Fortrolighet.
FRAM FOR DEN GODE SAMTALEN!
mandag 24. desember 2012
Ikke sant, 'a, Claus?
Jovisst: For med dette så ønsker jeg både deg og alle dine nære og kjære en fredelig og god julehøytid.
HO-HO-HO!
HO-HO-HO!
fredag 21. desember 2012
Visst er det sant at verden går under i dag
For mange. For noen vil bli alvorlig skadet, kanskje drept; i trafikken. Vil noen brenne inne, eller rekker de å komme seg ut før boligen er overtent? Uansett; dyrebare minner og noen viktige eiendeler, som fotografier; er borte. For all tid.
Vil noen komme til å gå gjennom isen i dag, og drukne?
En overdose. Et selvdrap. Et vådeskudd. En fallulykke. Slag. Dødfødsel. Akutt hjertestans.
Noen vil få en svært alvorlig diagnose - servert med varsomhet og ydmykhet, nettopp i dag.
Noen vil komme til å dø en naturlig død.
Man kan tenke seg både disse og mange flere ulike scenarioer.
Så ja; for mange - spesielt pårørende, men også de berørte - vil verden gå under. I dag, 21. desember 2012.
La oss ta vare - på både oss selv og hverandre!
Varm hilsen fra Torunn
Vil noen komme til å gå gjennom isen i dag, og drukne?
En overdose. Et selvdrap. Et vådeskudd. En fallulykke. Slag. Dødfødsel. Akutt hjertestans.
Noen vil få en svært alvorlig diagnose - servert med varsomhet og ydmykhet, nettopp i dag.
Noen vil komme til å dø en naturlig død.
Man kan tenke seg både disse og mange flere ulike scenarioer.
Så ja; for mange - spesielt pårørende, men også de berørte - vil verden gå under. I dag, 21. desember 2012.
La oss ta vare - på både oss selv og hverandre!
Varm hilsen fra Torunn
tirsdag 11. desember 2012
En psykisk knekk
skal forties. Det er sånt man raskt og glatt feier under teppet på et grovt gulv, og lar forbli der. ("Hysj!" og "glem det!") Og når bulen (under teppet) synes, så er det på høy tid med høytid, og gjøre jule(eller juli-)rent. For all del, skynd deg; før noen andre oppdager knekken(e) som du hadde!
For knekk, nei - dèt snakker vi slett ikke om! Og skulle man likevel være så freidig at man finner på å nevne det, så: "Alle har problemer i blant - nå snakker vi om noe annet, dere! Nei men fru Nilsen, da - har du brukket armen din? Stakkars arme menneske!"
Akk, du arme. Det hender. Med never. (Jeg forsto den!)
Armbrudd og beinbrudd kan preikes om. Og gips og krykker kan vanskelig skjules - i lengden. Eller på grunn av tykkelsen. Enkelte synes visst at nyheten om brudd i parforhold er ekstra festlig å boltre seg i. Noen bruddstykker her og der. Strømbrudd er et akseptabelt samtaleemne... innen visse - kretser. Men knekk? Juleknekk er greit. Psykisk knekk? Nei. Absolutt ikke!
Dette selv om absolutt alle har det og har hatt det av og til, opp gjennom årene. Noen oftere enn andre, andre oftere enn noen og noen andre enn oftere.
Årsakene til en psykisk knekk kan være så ymse: Tanker og bekymringer, trøbbel med avleggerne, sorg, problemer i hjemmet, med partneren, på jobben, sykdom, mobbing, tap, pågående prosesser, økonomi, vonde minner, skuffelse, smerter, avslag... og så mye, mye mer.
Det er like mange årsaker til knekker, som det finnes knekker: Utallige, med andre ord.
En vond, tykk grøt som er klin umulig å svelge. Ørten grunner, blandet sammen i en alt annet enn salig miks. Å sortere tankene virker klin umulig.
Men du: Snakk om det! Med noen du stoler på. En fortrolig. Med legen din, om du ikke har noen andre. Eller ring en hjelpetelefon. Det er ikke flaut. Tvert om; du viser jo både handlekraft og styrke, nettopp ved å ta kontakt! Og vedkommende som tar telefonen har selv vært ute en vinternatt før. Eller to. Og dessuten opplevd kalde sommerdager.
Og det er mange som mener at det hjelper å skrive om det. Ta vare på papirhaugen. Eller sett fyr på hele greia. Det er ditt valg. Din knekk. Men ikke la den forbli din, snakk helst med noen!
Etter den psykiske knekken, så kommer enten bedringen... eller depresjonen. Selv har jeg vært deprimert to ganger i mitt liv; som 17-åring, og for åtte år siden (men det er helt andre historier). Og jeg unner ingen å være deprimert!
Du...? Ta vare på og vær snill mot deg selv, 'a!
For knekk, nei - dèt snakker vi slett ikke om! Og skulle man likevel være så freidig at man finner på å nevne det, så: "Alle har problemer i blant - nå snakker vi om noe annet, dere! Nei men fru Nilsen, da - har du brukket armen din? Stakkars arme menneske!"
Akk, du arme. Det hender. Med never. (Jeg forsto den!)
Armbrudd og beinbrudd kan preikes om. Og gips og krykker kan vanskelig skjules - i lengden. Eller på grunn av tykkelsen. Enkelte synes visst at nyheten om brudd i parforhold er ekstra festlig å boltre seg i. Noen bruddstykker her og der. Strømbrudd er et akseptabelt samtaleemne... innen visse - kretser. Men knekk? Juleknekk er greit. Psykisk knekk? Nei. Absolutt ikke!
Dette selv om absolutt alle har det og har hatt det av og til, opp gjennom årene. Noen oftere enn andre, andre oftere enn noen og noen andre enn oftere.
Årsakene til en psykisk knekk kan være så ymse: Tanker og bekymringer, trøbbel med avleggerne, sorg, problemer i hjemmet, med partneren, på jobben, sykdom, mobbing, tap, pågående prosesser, økonomi, vonde minner, skuffelse, smerter, avslag... og så mye, mye mer.
Det er like mange årsaker til knekker, som det finnes knekker: Utallige, med andre ord.
En vond, tykk grøt som er klin umulig å svelge. Ørten grunner, blandet sammen i en alt annet enn salig miks. Å sortere tankene virker klin umulig.
Men du: Snakk om det! Med noen du stoler på. En fortrolig. Med legen din, om du ikke har noen andre. Eller ring en hjelpetelefon. Det er ikke flaut. Tvert om; du viser jo både handlekraft og styrke, nettopp ved å ta kontakt! Og vedkommende som tar telefonen har selv vært ute en vinternatt før. Eller to. Og dessuten opplevd kalde sommerdager.
Og det er mange som mener at det hjelper å skrive om det. Ta vare på papirhaugen. Eller sett fyr på hele greia. Det er ditt valg. Din knekk. Men ikke la den forbli din, snakk helst med noen!
Etter den psykiske knekken, så kommer enten bedringen... eller depresjonen. Selv har jeg vært deprimert to ganger i mitt liv; som 17-åring, og for åtte år siden (men det er helt andre historier). Og jeg unner ingen å være deprimert!
Du...? Ta vare på og vær snill mot deg selv, 'a!
Abonner på:
Innlegg (Atom)