For mange. For noen vil bli alvorlig skadet, kanskje drept; i trafikken. Vil noen brenne inne, eller rekker de å komme seg ut før boligen er overtent? Uansett; dyrebare minner og noen viktige eiendeler, som fotografier; er borte. For all tid.
Vil noen komme til å gå gjennom isen i dag, og drukne?
En overdose. Et selvdrap. Et vådeskudd. En fallulykke. Slag. Dødfødsel. Akutt hjertestans.
Noen vil få en svært alvorlig diagnose - servert med varsomhet og ydmykhet, nettopp i dag.
Noen vil komme til å dø en naturlig død.
Man kan tenke seg både disse og mange flere ulike scenarioer.
Så ja; for mange - spesielt pårørende, men også de berørte - vil verden gå under. I dag, 21. desember 2012.
La oss ta vare - på både oss selv og hverandre!
Varm hilsen fra Torunn
fredag 21. desember 2012
tirsdag 11. desember 2012
En psykisk knekk
skal forties. Det er sånt man raskt og glatt feier under teppet på et grovt gulv, og lar forbli der. ("Hysj!" og "glem det!") Og når bulen (under teppet) synes, så er det på høy tid med høytid, og gjøre jule(eller juli-)rent. For all del, skynd deg; før noen andre oppdager knekken(e) som du hadde!
For knekk, nei - dèt snakker vi slett ikke om! Og skulle man likevel være så freidig at man finner på å nevne det, så: "Alle har problemer i blant - nå snakker vi om noe annet, dere! Nei men fru Nilsen, da - har du brukket armen din? Stakkars arme menneske!"
Akk, du arme. Det hender. Med never. (Jeg forsto den!)
Armbrudd og beinbrudd kan preikes om. Og gips og krykker kan vanskelig skjules - i lengden. Eller på grunn av tykkelsen. Enkelte synes visst at nyheten om brudd i parforhold er ekstra festlig å boltre seg i. Noen bruddstykker her og der. Strømbrudd er et akseptabelt samtaleemne... innen visse - kretser. Men knekk? Juleknekk er greit. Psykisk knekk? Nei. Absolutt ikke!
Dette selv om absolutt alle har det og har hatt det av og til, opp gjennom årene. Noen oftere enn andre, andre oftere enn noen og noen andre enn oftere.
Årsakene til en psykisk knekk kan være så ymse: Tanker og bekymringer, trøbbel med avleggerne, sorg, problemer i hjemmet, med partneren, på jobben, sykdom, mobbing, tap, pågående prosesser, økonomi, vonde minner, skuffelse, smerter, avslag... og så mye, mye mer.
Det er like mange årsaker til knekker, som det finnes knekker: Utallige, med andre ord.
En vond, tykk grøt som er klin umulig å svelge. Ørten grunner, blandet sammen i en alt annet enn salig miks. Å sortere tankene virker klin umulig.
Men du: Snakk om det! Med noen du stoler på. En fortrolig. Med legen din, om du ikke har noen andre. Eller ring en hjelpetelefon. Det er ikke flaut. Tvert om; du viser jo både handlekraft og styrke, nettopp ved å ta kontakt! Og vedkommende som tar telefonen har selv vært ute en vinternatt før. Eller to. Og dessuten opplevd kalde sommerdager.
Og det er mange som mener at det hjelper å skrive om det. Ta vare på papirhaugen. Eller sett fyr på hele greia. Det er ditt valg. Din knekk. Men ikke la den forbli din, snakk helst med noen!
Etter den psykiske knekken, så kommer enten bedringen... eller depresjonen. Selv har jeg vært deprimert to ganger i mitt liv; som 17-åring, og for åtte år siden (men det er helt andre historier). Og jeg unner ingen å være deprimert!
Du...? Ta vare på og vær snill mot deg selv, 'a!
For knekk, nei - dèt snakker vi slett ikke om! Og skulle man likevel være så freidig at man finner på å nevne det, så: "Alle har problemer i blant - nå snakker vi om noe annet, dere! Nei men fru Nilsen, da - har du brukket armen din? Stakkars arme menneske!"
Akk, du arme. Det hender. Med never. (Jeg forsto den!)
Armbrudd og beinbrudd kan preikes om. Og gips og krykker kan vanskelig skjules - i lengden. Eller på grunn av tykkelsen. Enkelte synes visst at nyheten om brudd i parforhold er ekstra festlig å boltre seg i. Noen bruddstykker her og der. Strømbrudd er et akseptabelt samtaleemne... innen visse - kretser. Men knekk? Juleknekk er greit. Psykisk knekk? Nei. Absolutt ikke!
Dette selv om absolutt alle har det og har hatt det av og til, opp gjennom årene. Noen oftere enn andre, andre oftere enn noen og noen andre enn oftere.
Årsakene til en psykisk knekk kan være så ymse: Tanker og bekymringer, trøbbel med avleggerne, sorg, problemer i hjemmet, med partneren, på jobben, sykdom, mobbing, tap, pågående prosesser, økonomi, vonde minner, skuffelse, smerter, avslag... og så mye, mye mer.
Det er like mange årsaker til knekker, som det finnes knekker: Utallige, med andre ord.
En vond, tykk grøt som er klin umulig å svelge. Ørten grunner, blandet sammen i en alt annet enn salig miks. Å sortere tankene virker klin umulig.
Men du: Snakk om det! Med noen du stoler på. En fortrolig. Med legen din, om du ikke har noen andre. Eller ring en hjelpetelefon. Det er ikke flaut. Tvert om; du viser jo både handlekraft og styrke, nettopp ved å ta kontakt! Og vedkommende som tar telefonen har selv vært ute en vinternatt før. Eller to. Og dessuten opplevd kalde sommerdager.
Og det er mange som mener at det hjelper å skrive om det. Ta vare på papirhaugen. Eller sett fyr på hele greia. Det er ditt valg. Din knekk. Men ikke la den forbli din, snakk helst med noen!
Etter den psykiske knekken, så kommer enten bedringen... eller depresjonen. Selv har jeg vært deprimert to ganger i mitt liv; som 17-åring, og for åtte år siden (men det er helt andre historier). Og jeg unner ingen å være deprimert!
Du...? Ta vare på og vær snill mot deg selv, 'a!
tirsdag 4. desember 2012
Alt ordner seg for jenter!
For jenter, ja. Ikke nødvendigvis for "snille" jenter.
Ikke at jeg oppfordrer til å ikke være snill. Alle bør vi være så greie og reale som mulig - og det finnes jo stadig forbedringspotensiale i oss mennesker, ikke sant?
Men dette 'vær snill hele tiden, gjør som andre sier, smil, lat som om alt er greit, oppfør deg ordentlig, gi onkel en klem' og lignende; det er dette jeg vil til livs.
For: Ingen kan være snille absolutt hele tiden. Det kan (i ytterste konsekvens) være farlig å gjøre som andre sier. Ingen kan smile 24/7. Ingen kan oppføre seg skikkelig hele tiden (verken etter egen eller andres oppfatning). Man skal absolutt IKKE måtte gi onkel en klem, om man ikke føler for det. Og så videre, og så videre.
Snille jenter og tøffe gutter, er det ikke så? Pøh! Anno 2012... og så er ikke likestillingen kommet videre?
ALT ORDNER SEG - FOR JENTER!
(Det aller meste ordner seg for gutter, også ;)
Ikke at jeg oppfordrer til å ikke være snill. Alle bør vi være så greie og reale som mulig - og det finnes jo stadig forbedringspotensiale i oss mennesker, ikke sant?
Men dette 'vær snill hele tiden, gjør som andre sier, smil, lat som om alt er greit, oppfør deg ordentlig, gi onkel en klem' og lignende; det er dette jeg vil til livs.
For: Ingen kan være snille absolutt hele tiden. Det kan (i ytterste konsekvens) være farlig å gjøre som andre sier. Ingen kan smile 24/7. Ingen kan oppføre seg skikkelig hele tiden (verken etter egen eller andres oppfatning). Man skal absolutt IKKE måtte gi onkel en klem, om man ikke føler for det. Og så videre, og så videre.
Snille jenter og tøffe gutter, er det ikke så? Pøh! Anno 2012... og så er ikke likestillingen kommet videre?
ALT ORDNER SEG - FOR JENTER!
(Det aller meste ordner seg for gutter, også ;)
torsdag 29. november 2012
Jula er helt i det blå...
Blått er som kjent den opprinnelige julefargen: Himmelen, også der hvor Betlehemsstjernen en gang lyste. I hine hårde dager. (Nu for tiden er dagerne udelukkende hårde.)
For oss nordboere ble det helt naturlig å trekke inn det grønne, som pynt: Sånt som velduftende og rensende einer, furu, laurbær. Grønt er det nok av, i våre barskoger. Så inn i granskauen - der hvor det måtte være grantrær igjen. For vi dro jo trærne (og alle krypdyrene) inn i de varme stuene. Slik at treet døde og småkrypene våknet.
Så tok rødt over som "julefarge nummer 1". Fra Junaiten (Amerika), kanskje? De lærde vet nok svar. Jeg er ikke lærd. Ergo er jeg blank. I hvert fall på akkurat dette området.
Rødt er i hvert fall ikke noen naturlig julefarge. Barnets mors blod, i så fall...
Uansett: Spesielt rødt, men også grønt, dominerer jo nå fullstendig som julefarger. Dessverre.
Blått til lyst. En saga blott? Nei; la oss nå ta blåfargen tilbake!
Ta vare, dere - både på deg selv og på hverandre c",)
For oss nordboere ble det helt naturlig å trekke inn det grønne, som pynt: Sånt som velduftende og rensende einer, furu, laurbær. Grønt er det nok av, i våre barskoger. Så inn i granskauen - der hvor det måtte være grantrær igjen. For vi dro jo trærne (og alle krypdyrene) inn i de varme stuene. Slik at treet døde og småkrypene våknet.
Så tok rødt over som "julefarge nummer 1". Fra Junaiten (Amerika), kanskje? De lærde vet nok svar. Jeg er ikke lærd. Ergo er jeg blank. I hvert fall på akkurat dette området.
Rødt er i hvert fall ikke noen naturlig julefarge. Barnets mors blod, i så fall...
Uansett: Spesielt rødt, men også grønt, dominerer jo nå fullstendig som julefarger. Dessverre.
Blått til lyst. En saga blott? Nei; la oss nå ta blåfargen tilbake!
Ta vare, dere - både på deg selv og på hverandre c",)
torsdag 15. november 2012
"Helvete, det er her på jorda, det!"
Og når vi ser overskrifter om krig, terror, raketter, drap, selvmordsbombere, voldtekter, ran, og så videre (og under og bak samtlige av disse overskriftene,
der er alle de så ufattelig vonde skjebnene)... da gir jeg salig mamma rett (jfr. dette innleggets tittel).
Mamma lever ikke lenger. Og hun er ikke i helvete. For hun har fred.
La oss ta vare - på både hverandre og på oss selv.
onsdag 14. november 2012
søndag 11. november 2012
Det er mye mer mellom himmel og jord
enn ordet "og"... sa mamma. Iblant.
Jeg gir henne rett. Fullstendig rett.
Jeg gir henne rett. Fullstendig rett.
Abonner på:
Innlegg (Atom)